Noen drømmer om å gjøre kommuneøkonomien romsligere ved å slå sammen kommuner og sparke noen rådmenn og ordførere. De som har prøvd det, har imidlertid oppdaget at resultatet ble det motsatte av hva man forventet. Mellom 2006 og 2013 kuttet Finland antall kommuner fra 430 til 320. En forskningsrapport fra Åbo Akademi viser imidlertid at den økonomiske gevinsten så langt har uteblitt. Og kommunenes utgifter stiger raskere enn inntektene, I følge rapporten er sentralisering av tjenester eneste mulighet for å hente ut noen gevinst. Danskenes kommunereform har vist det samme, og vi ser det også her hjemme. Målt i driftsresultat per innbygger har småkommunene i Indre Østfold liten grunn til å misunne de store kommunene sør i fylket. Hvor blir det så av de rådmannslønningene man har spart inn? Thomas Hylland-Eriksen presenterer en teori om dette i sin bok «Øyeblikkets tyranni». Større organisasjoner skaper behov for flere mellomledere, mer samordning og flere møter. De sparte rådmannslønningene gir derfor ikke flere lærere, hjelpepleiere eller andre som står for den primære tjenesteproduksjonen, men et voksende byråkrati. Og folkevalgte, som i de små kommunene driver politikk på fritida med en beskjeden møtegodtgjørelse, erstattes av lønnede, dyrere heltidspolitikere. Men teorier og synsing er egentlig uvesentlig. Skal vi skape et godt samfunn må forholde oss til virkeligheten og forsøke å lære av erfaring, både vår egen og andres. Ole Dahl (Leserbrev sendt Smaalenene 23.02.2014)
…tanker i tida
