Norge har foreløpig 11 pumpekraftverk med en samlet pumpeeffekt på 1 GW. Sintef foreslo i 2021 og bygge ut ytterligere 12 med en samlet effekt på 12,5 GW. Selve kraftverket har en forventet virkningsgrad på 86%, siden du har friksjon i rørene begge veier og litt tap både i pumpe og turbin.
Tar vi i tillegg med at strømmen som skal drive pumpene kommer fra vindturbiner utenlands og strømmen fra vannturbinene skal tilbake til kontinentet, så er virkningsgraden 70%. Setter du opp
Aurland III er et eksempel på et norsk pumpekraftverk. To reversible francisturbiner hver på 135 MW utnytter et fall på 400 meter fra Nyhellervatnet. Tilsiget er på 92 millioner m³ og nedbørfeltet er på 145 km². Midlere årsproduksjon er på 350 GWh. Pumpeforbruket er 280 GWh. Netto produksjon er da 70 GWh. 270MW * 24t * 365d / 1000 = 2365 GWh. Om det gikk opp halve tida og ned halve tida, så kunne man kanskje forvente ca. 1000 GWh, men produksjonen er altså bare en tredjedel.
Saurdal er et annet eksempel. De har fire turbiner på tilsammen 640 MW, hvorav to kan reverseres. Brutto årsproduksjon er på 1376 GWh, og det brukes ca 280 GWh til pumping. Netto produksjon er oppgitt til 952 GWh. De to pumpeturbinene kan pumpe vann tilbake i magasinet for lagring for senere produksjon. 640MW * 24t * 365d / 1000 = 5605 GWh
EUs installerte produksjonskapasitet i 2010 var på 865 GW og forventes å øke til 1080 GW i 2030. Vind skal opp fra 85 GW til 230 GW og fotovoltaisk fra 33 GW til 184 GW. Så det norske «batteriet» på 13,5 GW fullt utbygd, kan altså kompensere for 3,3% den variable, fornybare kraften i EU. Eller kanskje 2,3%, om vi tar høyde for virkningsgraden.
Våre vannmagasiner har i dag en samlet lagringskapasitet på 85 TWh, tilsvarende 57% av årlig produksjonskapasitet. EUs elektrisitetsforbruk i 2010-2015 var 2800 TWh. Det forventes å stige til 3200 TWh.