Livets lønn

Verden er dypt urettferdig, og det er nødvendig å forandre den, men både den fredelige sameksistensen mellom den amerikanske imperialismen og det stalinistiske byråkratiet, sammen med den reformatoriske politikken til de europeiske arbeiderpartiene, er rettet mot å holde nede proletariatet i en underdanig ventefase, som heller vann over revolusjonsflammen, med den konsekvensen at hvis den globale stillstanden vinner, hvis sosialdemokratiet vinner, vil kapitalen triumfere i hundreårene som kommer og arbeiderklassen ender opp som bytte for konsumismen.

Fra «Dei som flyktar og dei som blir» av Elena Ferrante.

Fra 1900 og frem til rundt 1980 hadde fattige landsdeler høyere vekst enn de rike i Vest-Europa, viser forskerne Joan Rosés og Nicolaus Wolf i en fersk bok, men…

«Globaliseringen har gjenopplivet middelalderens festninger. Det er  snakk om moderne byer der en ny klasse, som kaprer mesteparten av gevinstene ved frihandel og outsourcing, holder til», skriver Christophe Guilluy i boken Twilight of the Elites.

Politikerne har også spilt en rolle, mener Martin Sandbu i Financial Times. I mange land kuttet de kraftig i skattene, liberaliserte finansindustrien og reformerte velferdsstaten samtidig som økonomiene allerede var i endring.

https://www.aftenposten.no/verden/i/jdXxXA/utenfor-metropolenes-murer

According to the U.S. Geological Survey (USGS), the world’s volcanoes, both on land and undersea, generate about 200 million tons of carbon dioxide (CO2) annually, while our automotive and industrial activities cause some 24 billion tons of CO2 emissions every year worldwide. Despite the arguments to the contrary, the facts speak for themselves: Greenhouse gas emissions from volcanoes comprise less than one percent of those generated by today’s human endeavors.

Furthermore, some scientists believe that spectacular volcanic eruptions, like that of Mt. St. Helens in 1980 and Mt. Pinatubo in 1991, actually lead to short-term global cooling, not warming, as sulfur dioxide (SO2), ash and other particles in the air and stratosphere reflect some solar energy instead of letting it into Earth’s atmosphere. SO2, which converts to sulfuric acid aerosol when it hits the stratosphere, can linger there for as long as seven years and can exercise a cooling effect long after a volcanic eruption has taken place.

Scientists tracking the effects of the major 1991 eruption of the Philippines’ Mt. Pinatubo found that the overall effect of the blast was to cool the surface of the Earth globally by some 0.5 degrees Celsius a year later, even though rising human greenhouse gas emissions and an El Nino event (a warm water current which periodically flows along the coast of Ecuador and Peru in South America) caused some surface warming during the 1991-1993 study period.

Hver liter per sekund som faller en meter, har en brutto effekt på 10 watt, og virkningsgraden på en Turbulent turbin er oppgitt til 0,6.

Kan vi si at en bekk har tverrsnitt på 1m x 0,5 m og at vannet strømmer 0,3 m/s? 150 kg/s * 9,81 m/s2 * 1 m = 1,5 kW. 150 kg/s = 400 millioner liter per måned.

Årsnedbør i Askim er ca. 800mm, med sesongsvingninger fra 40mm (vår) og 90mm (høst) per måned. 40mm nedbør vil det tilsvare et nedslagsfelt på 1 milliard kvadratdesimeter, 10 kvadratkilometer eller 10 000 mål.

Nedslagsfeltet til Jordbrånan kanskje ikke mer enn 3 kvadratkilometer! Terrenget har imidlertid en fallhøyde på opp mot femten meter, så nedslagsfelt x netto høyde x virkningsgrad = 2,5-5 kW. Ikke noe å bli rik av.

Øystein Pedersen Dahlen, Høgskulen i Volda 25.03.09

FOLKESTYRETS FORVITRING
Ikke umiddelbar sammenheng mellom valgresultat og regjeringsdannelse (valg->posisjon->vedtak). Internasjonalt lovverk Markedsretting og internasjonale konserner Statlige tilsyn, kontrollorganer, ekspertorganer og forvaltning. Massemedienes politiske uavhengighet Mindre kommunemakt

NYE VILKÅR
Globalisering (transnasjonalisering) Individualisering Kommunikasjonsrevolusjon Markedsretting og kommersialisering Det flerkulturelle samfunn Rettighetspolitikk (nasjonalt og internasjonalt) Likestilling

KONKLUSJONER
Faren for demokratiets forvitring Partier og organisasjoner er ikke lenger «kanaler for bred og langsiktig mobilisering. Partiene har endret seg fra massepartiet i retning nettverkspartier». Valgdeltagelsen er synkende. Mange har mistet tiltroen til at politikere er interessert i hva folk mener. Østerud 2003:291-5

Hver gang Ap åpner døra til First House, blir det tydelig at den politiske interessekampen ikke er viktig for våre toppolitikere.
Av Jo Moen Bredeveien, Dagsavisen 20.11.2019

Så har det altså skjedd igjen. Enda en gang rekrutterer Arbeiderpartiet fra den såkalte rådgivingsbransjen. Denne gangen er det Hadja Tajik som gjør sitt beste for å skade partiets troverdighet ved å hente sin nye rådgiver fra First House.

Og som, liksom for å understreke at politikk på profesjonelt nivå betyr noe ganske annet enn her nede i folkedypet, sender sin avgående rådgiver til NHO, Aps historiske motpart. Det er ikke første gang. Bjarne Håkon Hanssens ferd fra Ap til rådgivning er velkjent. Det er Sindre Beyer, som gikk fra Statsministerens kontor til Try råd. Roger Ingebrigtsen, Jan-Erik Larsen, Kjetil Lindseth.

Det blir heller ikke siste gang. Et tydeligere signal på at vi har utviklet en egen politisk klasse, løsrevet fra resten av samfunnet, er det vanskelig å finne. Nei da, de to rådgiverne til Tajik, den avgående og den tiltredende, gjør ikke noe ulovlig. Begge er helt sikkert dyktige folk. Og Hadja Tajik har helt sikkert et brennende ønske om å vinne politiske seirer for sitt parti. Men det siste er vanskelig når man verken skjønner sin egen tid eller sitt eget parti. Politikk er interessekamp. Kapital-interesser mot arbeiderklasse, oljeindustri mot klimabevegelse. Utfallet av denne interessekampen betyr faktisk noe for «velgerne», altså for alle oss som bor i dette landet.

Arbeiderbevegelsen, som Tajik og de to bevegelige rådgiverne hennes representerer, har kjempet, tidvis desperat og med ulovlige middel, for sitt ståsted. Slik har de bygd landet. Livet til vanlige folk blir bedre eller dårligere avhengig av stillingen i denne interessekampen. De mest velstående får enda mer å rutte med når dagens borgerlige regjering kutter skatten, mens de som skuffes over fra AAP til uføretrygd får vanskeligere liv. Folk flest behøver politikk. Men ledelsen i bevegelsen, spydspissen i interessekampen, trenger den ikke. Dette sjiktet av toppolitikere, deres rådgivere og folk i tilstøtende bransjer som rådgiving (og ja: mediene), består av folk med samme verdenssyn, nokså lik utdanning og ganske like leiligheter eller hus, og de (vi) møtes for ofte på de samme festene.

Disse folka er mer «anywheres» enn de liker å erkjenne, høyt utdannende mennesker som ikke knytter identiteten sin til stedet de kommer fra eller tilfeldigvis bor på. De kunne bodd i en hvilken som helst hovedstad og gjort omtrent det de gjør i dag. De har ikke nok penger til å være hevet over politikken, men behøver den mindre enn den stedbundne bonden, som ikke kan ta med seg jorda si og flytte når bygda tømmes. Mindre enn industriarbeideren som må omstille seg eller flytte når hjørnestensbedriften stenges. Når en Ap-rådgiver kommer rett fra en jobb der hun har solgt sine råd til den som betaler mest, blir dette så tydelig.

First House selger tjenester til rike mennesker, til særinteresser som bruker sine økonomiske muskler til å kjøpe seg bedre argumenter og snarveier til maktas øre. Disse kapitalsterke særinteressene tilhører sjelden venstresiden. Det undergraver arbeiderbevegelsen – og tilliten til den – når politikere og deres rådgivere så enkelt bytter side, fra å kjempe for arbeiderbevegelsens idealer til å selge seg til kapitalmakta. Mener de ikke det de sier når de snakker i store ord om arbeiderbevegelsens verdier? Er det bare de ordene som er nødvendige her og nå for å bygge en personlig karriere? Eller er de så hevet over folk flest, over interessekampen, at de ikke ser forskjell på høyre og venstre, på å representere en folkebevegelse og å selge råd til den som kan betale mest? Og da har vi knapt nevnt Tajiks avgående rådgiver, som gikk hele veien over til NHO. Jo da, vi samarbeider i «den norske modellen». Men dette er ikke samarbeid. Det er å skifte side. Det er lov. Men er det særlig tillitvekkende?

Manifest-leder Magnus Marsdal oppsummerer avstanden mellom folk og sosialdemokratisk elite på Facebook: «Når store deler av arbeiderklassen har vendt ryggen til sosialdemokratiske maktpartier i stadig flere land, er nettopp disse to egenskapene hos de sosialdemokratiske elitetypene viktige årsaker: At de ikke skjønner forskjell på høyre og venstre, eller at de bare er opptatt av sitt eget karrierespill».

En som derimot forstår dette, er Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. Han har stengt døra. «Du er et like bra menneske om du går til PR-bransjen. Men da har du valgt deg bort ifra politikken», sa han til Klassekampen tidligere i år. Han har også sagt at det er uaktuelt for en regjering der Sp sitter å rekrutterere folk fra PR-bransjen. «Jeg vil at Sp skal være en folkelig bevegelse», begrunner han.

Det kan selvsagt handle om at Vedum er mer rakrykket og sterkere i troen enn Aps nåværende ledere, men det kan også skyldes at Vedum har øret på skinnegangen. Det undergraver tilliten til våre folkevalgte politikere om de, eller deres rådgivere, skifter mening ut ifra hvem arbeidsgiveren er. Kanskje verre: Det bekrefter folks fordommer til politikere.

Stortinget burde selvsagt følge Rødts forslag om lobbyregister og karantenetid for dem som vil tjene penger på kompetansen de har fått som folkevalgte – eller som deres nære rådgivere – i demokratiet vårt. At det ikke skjer unnskylder ikke at Ap-ledelsen aktivt bidrar til at svingdøra til de kommersielle påvirkningsagenturene holdes åpen. Tajik, Støre, Stenseng og dere andre: Lurer dere på hvorfor dere synker som en stein på meningsmålingene? Her er et råd, helt gratis: Folk flest har en ryggmargsrefleks, og den forteller dem at dere ikke er til å stole på. Det er dumt å bidra til å gjøre den refleksen sterkere.

Forbruket av plast i verden er på 350 millioner tonn i året.

1,18 millioner tonn plastsøppel eksportert fra Europa til Asia i 2018

Handel med plastsøppel har en omsetning på 5 milliarder dollar i året.

Kina, som tidligere tok imot 60% av Europas og USAs plastsøppel, innførte i 2017 forbud mot import av plast som ikke er ferdig rengjort og riktig sortert. Etter forbudet tar de bare imot 10%.

Plastsøppel går ofte til små firmaer. De plukker ut det som kan brukes, og dumper resten i naturen.

Norsk plast går ikke til Asia. 65% av all plast fra norske husholdninger går usortert på fyllinga, resten kildesorteres og sendes til Tyskland og Finland for videre sortering. 21% brennes og 14% resirkuleres.

Etter initiativ fra Norge, blir det internasjonalt forbud å eksportere plast uten lisens fra desember 2020. Kun USA har nektet å underskrive avtalen, fordi de mener at det ikke er bevist at plasteksport fører til plast i havet.

Vi må ha offentlige etater som ikke tenker eller opptrer som markedsaktører. De skal innskrenke seg til det oppdraget de har fått fra velgerne.

Etter den nyss avsluttede valgkampen er det naturlig å spørre hvorfor vi har et system der veibygging og eldreomsorg og skolefrokost og sykehus og prisene for å bruke disse tingene skal bestemmes av politikere og etater. Hverken valgkampen eller resultatet kan sies å ha vært god reklame for systemet.

Kunne vi ikke med fordel ha overlatt hele greia til private bedrifter og latt dem bestemme kapasitet, kvalitet, tjenestetilbud og pris ut fra en vurdering av brukernes betalingsvilje, slik vi gjør det for andre varer og tjenester?

Svaret er at jo, det kunne vi, men …

Når infrastruktur, helse, utdannelse, forskning og masse annet hos oss er det offentliges ansvar, er det fordi vi har valgt at det skal være det. Vi har ikke gjort det fordi demokrati og byråkrati som allokeringsmekanisme er mer effektivt enn marked og bedrifter – det er de etter alt å dømme ikke. Vi har gjort det fordi et stort flertall av oss mener at helse, utdannelse, infrastruktur og mye mer er goder som vi ikke ønsker å produsere ut fra bedriftsøkonomiske lønnsomhetskriterier og selge i biter på en markedsplass.

Grunnen til at vi synes det, kan nok variere. Noen liker rett og slett ikke markeder. Mange ønsker at det offentlige skal ha ansvaret fordi de mener at veier og skole og sykehus er noe alle skal ha lik rett til, uansett økonomi, helse eller bosted. Og noen vil ha offentlig ansvar fordi noen av de tingene det offentlige steller med, som politi og forsvar, rett og slett ikke egner seg til å bli overlatt til private aktører: Mafiaen og fremmedlegionen selger riktignok beskyttelse, men neppe av en type vi ønsker oss.

En ting går igjen i disse begrunnelsene: Vi ønsker ikke at offentlige tjenester skal behandles som markedsgoder. Ønsket vi det, ville det beste ha vært å overlate dem til markedet.

Dette har viktige implikasjoner for måten vi finansierer og organiserer offentlig tjenesteytelse på. Først og fremst betyr det at etatene, skolene, sykehusene og alle de andre offentlige virksomhetene som gjør jobben, ikke skal oppføre seg som markedsaktører. De er ikke der for å tjene penger; de er ikke der for å skaffe seg et overtak på andres bekostning – og de er ikke der for å konkurrere.

I forlengelsen av dette ligger også at all den kunnskap, innsikt og erfaring offentlige virksomheter bygger opp, fritt bør deles med andre. Siden de ikke er der for å konkurrere, har de selv ingenting å tape på fritt å dele egen kunnskap og alt å tjene på at andre deler sine erfaringer og kunnskaper med dem.

Skal velgernes bestilling bli realisert, må vi derfor ha offentlige etater og tjenesteytere som ikke tenker eller opptrer som markedsaktører. De skal innskrenke seg til det oppdraget de har fått fra velgerne og deres representanter, de skal holde seg innenfor de budsjettrammene oppdragsgiveren har gitt dem, og de skal være sjenerøse ved fritt å dele alt de har av innsikt og erfaring.

Dessverre virker det som vi har glemt dette. Kulturinstitusjoner går på jakt etter sponsorer for å supplere offentlige bevilgninger; universiteter og høyskoler skaffer seg ekstrainntekter fra oppdragsforskning og etterutdanning; Statens vegvesen og det statlige selskapet Nye Veier as konkurrerer direkte med hverandre om nye veiprosjekter; Avinor har kastet seg inn i kjøpesentermarkedet, og bompenger og rettsgebyrer langt over marginalkostnad brukes til å delfinansiere så forskjelligartede oppgaver som veibygging og utstedelse av pass.

Samtidig pålegges etater og kommuner nye oppgaver langt ute i randsonen av deres kjerneoppdrag – ofte på områder som kunne vært løst minst like godt eller bedre av frivillige eller kommersielle aktører. Ensomhet er siste eksempel på listen.

Det er på denne bakgrunnen ikke rart at mange offentlige virksomheter – heiet frem av tilhengere av såkalt New Public Management – har begynt å tenke som markedsaktører og bruke analyseverktøy utviklet for markedskonkurrenter.

Det er på tide at vi gjenreiser skillet mellom offentlig og markedsrettet virksomhet, at vi spisser oppdragene til statlige og kommunale etater slik at de kan utføres innenfor de budsjettrammene velgerne er villige til å bevilge, og at etatene får og bruker styringsverktøy som egner seg for virksomheter som ikke skal konkurrere i et marked.

Som et lite bidrag til det vi håper kan bli en faglig dugnad for å få det offentlige Norge tilbake på sporet har vi skrevet en bok, med samme tittel som denne kronikken, om temaet. Vi håper at noen vil lese den og at flere vil delta i dugnaden.

Victor D. Norman, professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole og Christine B. Meyer, professor ved Norges Handelshøyskole

Publisert i sykepleien.no 10.11.2014

Er det mulig å modernisere hjemmesykepleien ved å gå tilbake til den gode, gammeldagse distriktssykepleieren? Jos de Blok i Nederland var sikker i sin sak. Alt hierarki skulle bort.

Sykepleien er ikke alene om sin interesse for den 54-årige sykepleieren som tar imot i sitt eget hus i Almelo en søndag i september. Fjernsynsteam fra Tyskland og Japan har vært her før oss. Statsministeren kom på sykkel for å snakke med ham. Og snart skal den nederlandske kongen ta ham med til Sør-Korea for å fortelle folk der at eldreomsorg og hjemmesykepleie kan gjøres annerledes.

All makt

Man skulle tro hans budskap var innfløkt, men i grunnen ønsker Jos de Blok bare at helsearbeidere skal kunne jobbe uforstyrret av plagsomme byråkrater og ledere med for høye lønnstrinn. Han vil blåse helsesjefer og direktører ut av sine fine kontorer og gi all makt til fotfolket: Sykepleiere og helsefagarbeidere. Befridd fra sine ledere skal disse igjen kunne konsentrere seg fullt og helt om sine pasienter. I stedet for å fylle ut endeløse rapporter og skjemaer, hvis innhold ofte blir borte på sin lange vei til beslutningstakerne, skal sykepleierne selv bestemme hvordan apparatet rundt pasienten skal fungere. Målet er ikke tilfredse ledere, men tilfredse pasienter. – Da jeg begynte som sykepleier, jobbet jeg i et lite nabolag, forteller de Blok. Han sitter hjemme på kjøkkenet sitt, med god utsikt mot en hage hvor stolene fortsatt minner om sommeren som var. – Det slo meg at dette egentlig var den beste måten å jobbe på. Man var nær pasientene og hadde god oversikt over folks nettverk og hva de trengte. Dette ble helt borte da eldreomsorgen og hjemmesykepleie på 90-tallet skulle «profesjonaliseres». Omsorg ble et produkt, laget i en «fabrikk». Foretakene som skulle produsere tjenestene ble større og større, og de skulle betjene et stadig større antall pasienter over et stadig større område. Men det gjorde ting bare verre, mener de Blok. – Avstanden mellom helsepersonell og pasientene økte. Arbeidet ble fragmentert. Mange var innom pasienten, men ingen hadde den hele oversikten. Resultatet var at kvaliteten gikk ned, mens kostnadene økte enormt. Alle var frustrerte, ikke minst fastlegene som mistet oversikten og sykepleierne som bare fikk en liten flik av pasienten å jobbe med.

Respons

I 2006 sluttet de Blok i homecare-selskapet han jobbet i og startet Buurtzorg, basert på hjemmesykepleien slik de hadde gjort det før. De var fire sykepleiere i starten, og samarbeidet med noen fastleger som likte ideen. Raskt fikk de positiv respons. – Det viste seg å være mye lettere å starte en bedrift for hjemmesykepleie enn det er å starte en pølsebod. Ingen krevde noen ting. Først hadde vi ett team. Ideen var å prøve ut en organisasjon som utøvde sykepleien på gammel lest, men med en ny idé: Teamet skulle ikke være for stort og det skulle styre seg selv, uten ledelse. de Blok opplevde da å få masse spørsmål fra andre interesserte som hadde lyst å starte tilsvarende team andre steder. I Maastricht, Amsterdam, Rotterdam og Gouda, overalt kom det nye folk til Buurtzorg som ville starte nye team. – Sykepleierne som husket hvordan tingene var før, visste at denne ideen kunne funke, og kastet seg over den. Og fastlegene var glade for å ha de gode, «gammeldagse» sykepleierne tilbake igjen, det vil si generalister med all sin kunnskap om hele pasienten. de Blok lener seg over den rue bordflaten og ser spørrende på oss når vi vil vite hva slags oppgaver Buurtzorgs hjemmesykepleiere skal jobbe med hos pasientene. – Oppgaver? Jeg liker ikke å snakke om oppgaver. De skal gjøre det som trengs for at pasientene skal kunne bo hjemme. Vanlig stell, sårstell, pleie til terminale pasienter, ta seg av de pårørende, ta seg av psykososiale problemer, kroniske sykdommer, forebygging, demensomsorg, veiledning, folk som kommer hjem fra sykehus … alle aspekter som kan oppstå ved et sykt menneske. Det er selvfølgelig enormt inspirerende å jobbe med alt dette som sykepleier.

Nettverk

Det eneste pasientene til Buurtzorg har til felles er at de bor i samme område. Hjemmesykepleien vet hvilke formelle og uformelle nettverk pasientene har og hvilke ressurser som finnes i nabolaget. Hvem som er fastlegen, om det er en fysioterapeut i nærheten, frivillige og naboer som kan trå til. Jos de Blok vil gjerne at hjemmesykepleieren aktiviserer og koordinerer ressursene i nettverket rundt pasienten, men uten at dette blir formalisert. – Formalisert samarbeid skaper bare byråkrati og kostnader, mener han. Oppskriften med selvstyrte team slo altså umiddelbart an. Antallet team har økt med cirka 100 for hvert år. Om noen hadde tvilt på ideen om at en organisasjon klarer seg uten hierarki, så ble denne tvilen fort borte. Selv i Japan, der han har vært flere ganger de siste årene, har man tatt ideen til sitt bryst. – Jeg har snakket mye med sykepleiere, sier de Blok på sin egen lavmælte måte som har gjort ham så populær blant sine egne. – De sier at de vil ha en organisasjonsmodell som ikke forstyrrer dem i deres arbeid. De vil selv bestemme hvordan de vil jobbe og sammen med hvem. De ansetter nye folk etter enstemmighet. Gjerne sykepleiere som har ideer som likner dem de har selv. Det skaper en kultur som gjør at det er lite konflikter. – Er du ikke redd for at det gjøres mange feil når ingen «passer på»? – Nei. Sykepleierne er godt utdannet, vi har de beste i landet. Derfor vil folk gjerne arbeide hos oss. Rekruttering er lett. Husk at mange sykepleiere sluttet i jobbene sine fordi de var lei av systemet. De kom tilbake, til oss. Også nyutdannete og sykepleiere fra sykehusene vil nå være her. De skjønner at noe positivt er på gang.

Fast ansatt

Alle de 7200 hjemmesykepleierne i Buurtzorg har fast ansettelse, og de lønnes sentralt. – Til syvende og sist er du ansvarlig hvis noe går galt. Det er et stort ansvar? – Det bekymrer meg ikke veldig. Buurtzorg har langt færre pasientklager enn andre organisasjoner. de Bloks tror på at hjemmesykepleierne – 97 prosent av dem kvinner – selv vet best, bygger han på at mennesker også privat tar mange store beslutninger uten innblanding av noen «øvrighet» – Folk kjøper hus, de tar lån, de velger partner og kjøkkeninnredning. Hvorfor skal de da ikke også kunne ta et stort ansvar på jobben uten å bli passet på av ledere, spør han retorisk. – I Norge ønsker de fleste å jobbe heltid, men den gjennomsnittlige sykepleier i Buurtzorg har bare 20–24 timer i uka. Det er ingen tilfeldighet? – Nei, det er det ikke. De fleste hjemmesykepleiere her ønsker å jobbe deltid, og det gjør det selvfølgelig lettere å få turnus til å gå opp. Men jeg overlater det til teamene å bestemme hvor mye folk skal jobbe, sier de Blok. Han viser til Buurtzorgs første avlegger i Skandinavia, i Båstad i Sverige. Der jobber færre deltid, men det lar seg gjøre fordi den enkelte pasient av bevilgende myndigheter får tildelt mer tid enn det som er tilfellet i Nederland. Det gir et annet arbeidsmønster. – Teamene skal i prinsippet være tilgjengelige 24/7. Hvordan er det mulig? – Vanligvis slutter de ved 17-tiden, og i praksis skjer det sjelden at de må rykke ut til pasienten om kvelden eller natta. Men det skjer. Det er en del av det å ha ansvar for mennesker. – Veksten for Buurtzorg har vært enorm. Så du denne revolusjonen komme? – Ja, det var forutsigbart. Vi visste at det var rimeligere og at kvaliteten skulle bli bedre. Da er det ikke rart at vi lyktes. Vi har færre timer enn konkurrentene hos pasienten, men vi bruker tiden bedre fordi vi har den beste kompetansen hos pasienten. En nøkkelfaktor er selvfølgelig også at vi som organisasjon ikke jobber mot et overskudd. I realiteten brukte vi i fjor langt flere timer enn vi fikk dekket fra staten. Men det har pasientene sikkert hatt godt av, avfeier Jos de Blok. Tidligere i år snakket han med helseminister Bent Høie som besøkte Haag, og i september reiste han selv til Stavanger hvor han var invitert av Arbeiderpartiet og LO i Stavanger. Det var første gang han var i Norge. Men kanskje ikke den siste, tror han. – Dette er opplagt en god idé, slår han fast med beskjeden overlegenhet. – Og din rolle, som leder for Buurtzorg? – Det er å bestemme så lite som mulig.

En skadeskutt regjering klamrer seg til kommunereformen som en sjanse til å redde æren. Kommunene skal bli større og derved mer effektive. Statsråd Sanner burde heller spørre seg hva vi i det hele tatt skal med kommuner. EIRIK H. VINJE, advokat

Standardsvaret er at kommuner skal bedrive lokalt selvstyre. Ved den klisjeen stopper normalt diskusjonen; det er lite prinsipiell debatt i Norge om hva som bør avgjøres lokalt og hva som bør bestemmes sentralt. Følgen er at arbeidsfordelingen mellom stat, kommune og privat sektor er et ulogisk, sammenrasket produkt av historiske tilfeldigheter. Det betyr på den ene siden at kommunen er gitt oppgaver som den helt mangler kompetanse til. Det er for eksempel vanskelig å forstå hvorfor kommuner har et medansvar for behandling av komplisert psykiatriske tilfeller der vi knapt har nasjonal ekspertise. Hva slags lokale hensyn tilsier at kommunen skal bestemme hvilken omsorg som skal gis til tungt schizofrene?

Nektes enkle oppgaver

På den annen side nektes kommunen relativt enkle oppgaver som best løses lokalt. For eksempel tillates ikke noen form for kommunalt politi, noe som er vanlig ellers i verden. Innen kriminalitet er det faktisk store lokale variasjoner både mht. problemer og preferanser. Folk i Alta burde selv kunne avgjøre om politiet i hverdagen skal prioritere råkjøring, fyllebråk i helgene eller dopsalg i sentrum. Dessuten bør politiet kunne holdes ansvarlig av lokale myndigheter som igjen svarer for lokale velgere. Mangelen på lokal ansvarliggjøring er antagelig en årsak til den kroniske krisen i politiet. På noen områder er det helt umulig for vanlig dødelige å forstå hvem som har ansvaret. Det gjelder spesielt NAV som er en gordisk knute av statlige og kommunale stønads- og tiltaksordninger fordelt under et felles vanstyre. Heller ikke grensen mellom kommunen og privat sektor er preget av sylskarp logikk. Kommunen har ansvaret for vann, avløp og renovasjon, mens prinsipielt tilsvarende fasiliteter som strøm og bredbånd tilbys av private selskaper. Det er vanskelig å se at lokaldemokratiet bør spille noen ledende rolle her. Folk trenger ikke lokalt selvstyre over søplet sitt, de trenger å få det tømt. Utover tjenesteyting er kommunens hovedfunksjon å utøve myndighet over sitt eget areal. Kommunen bestemmer gjennom reguleringsplaner hva grunnen skal brukes til og gjennom byggesaksbehandling kontrollerer den hva som bygges. Kommunen bestemmer hva slags næringsaktiviteter som kan foregå hvor, for eksempel skjenkebevilling. Saker om arealutnyttelse vekker ofte stort folkelig engasjement, for eksempel om vern av et turområde, hvor kjøpesenter og veier skal ligge, og så videre. Men det er primært de som faktisk bruker det aktuelle området som er engasjert. Folk på Kongsberg har neppe et presserende behov for å mene noe om gateparkeringen i Hokksund. Blir kommunene for store fjernes beslutningsprosessen fra folket som påvirkes av beslutningene.

Politisk restekasse

Kommunal sektor har blitt en politisk restekasse, der storting og regjering hiver de oppgavene de ikke vil ha. I 2010 unnvek pragmatikeren Jens Stoltenberg den ubehagelige islam-debatten ved å overlate til kommunene om niqab og burka skulle tillates i skolen. Samtidig ønsket Arbeiderpartiet å frata kommunene retten til å tillate skjenking etter kl. 02. Religiøs bekledning er altså et lokalt spørsmål, mens åpningstidene på lokalpuben derimot var et nasjonalt anliggende. Stoltenbergs slagord i samme periode var at «det skulle skinne av eldreomsorgen». Eldreomsorgen er imidlertid kommunenes ansvar og det er derfor de som avgjør graden av lysrefleksjon fra disse tjenestene. Men bedre pleie av våre gamle er en ukontroversiell og populær sak hos velgerne, som rikspolitikerne derfor hemningsløst blander seg opp i. Eldreomsorgen og skolen er i realiteten så gjennomregulert av staten at det i praksis ikke er noe rom for lokalt selvstyre. Kommunene utfører slavisk tjenester som staten har spesifisert i minste detalj. Og når bestemor blir sendt til sengs etter kveldsmat kl. 15.00 er det derfor vanskelig for velgerne å vite om vanskjøtselen skyldes statlige rammebetingelser eller kommunens drift. Med unntak av eiendomsskatt er det staten som fastsetter alle skattesatser og derved kommunens inntekter. Dessuten drives en utstrakt og formålsstyrt fordeling som medfører at kommunene mister reell kontroll over sine inntekter. Dermed fratas de motivasjon til ansvarlig økonomistyring. Hele 52 kommuner i landet er økonomisk umyndiggjort og satt under statlig administrasjon, herunder større byer som Ålesund, Tønsberg og Halden. Kommunefinansiering består i stor grad av å sende kreative søknader til staten om tilskudd. Egentlig ville kommunen kanskje ha noe helt annet enn det de søker om. Men de må jo innkassere de gavene de kan få. Kommunene er langt på vei blitt sosialklienter av staten. Regjeringens hensikt med sammenslåing er at kommunene skal bli mer effektive. Det er en finfin målsetting, men blir den realisert?

Uthuling av ansvar

Fusjoner i offentlig sektor består vanligvis i at det opprettes et nytt sentralisert organ som skal overta for lokale etater. Men så tør ikke politikerne å fjerne de lokale enhetene likevel fordi da må de jo si opp dem som jobber der. Offentlige masseoppsigelser er utenkelig i praksis. Resultatet av fusjonen blir derfor flere enheter som driver med det samme, uten at noen har klart ansvar. Det har blitt resultatet av sammenslåingen innen sykehus- og universitetssektoren. Ved kommunereformen i Danmark i 2007 ble antallet kommuner redusert fra 271 til 98. Samtidig økte antallet kommuneansatte. Det er ingen grunn til å tro at det oljerike Norge er flinkere til å kutte La meg bruke min gamle hjemkommune Oppegård som eksempel, der rådhuset ligger på Kolbotn. Ved en reform ligger Oppegård an til å bli slått sammen med om lag 3-4 andre kommuner til en ny Follo-kommune med over 100.000 innbyggere. Administrasjonssenteret blir antagelig i nabokommunen Ski – sikkert i et gildt og dyrt nybygg. Går det som det pleier ved offentlige fusjoner vil imidlertid Follokommunen la mye av kommunalforvaltningen holde på som før i de gamle kommunesentrene, men da i navnet av noe slags underadministrasjon: Follo kommune avdeling Oppegård, Vestby, Nesodden osv. Resultatet blir i så fall ingen effektivitetsgevinst, men et tap på grunn av flere ansatte, mer bygningsmasse og at de kommuneansatte jobber med omorganisering i stedet for det de skal. Samtidig svekkes lokaldemokratiet fordi oppegårdingene ikke kan holde underadministrasjonen sin direkte ansvarlig, og det blir vanskeligere å påvirke lokale beslutninger. Det er ingen grunn til at et forslag om gågate i Kolbotn sentrum skal avgjøres av en enorm Follokommune der de fleste innbyggere aldri ferdes på Kolbotn.

Ombudsmannsrolle

Konklusjonen er altså kontrollen over arealene bør ligge hos dem som faktisk bruker området, ergo på et ganske lokalt nivå. Tjenesteproduksjonen bør derimot skje mest mulig effektivt og kompetent, noe som tilsier sentralisering. Det er to motstridende hensyn som ikke begge lar seg oppfylle innenfor samme forvaltningsenhet. En løsning kan være å opprettholde dagens kommunestruktur eller til og dele opp enda mer, men at kommunene ikke lenger yter tjenester. Man kunne f.eks. tenke seg at helse- og skolesektoren helt overtas av staten, mens vann, avløp- og renovasjonsvesenet privatiseres etter mønster av strøm- og telenettet. Kommunene sitter da igjen med myndighet over arealene sine, og kan dertil kanskje ha en slags ombudsmannsrolle ved å representere innbyggerne som tjenesteforbrukere overfor staten og private leverandører. Uansett bør Sanner raffinere sin primitive tro på størrelse som det eneste saliggjørende innen offentlig forvaltning