Livets lønn

…tanker i tida

Who to vote for

Filed under: Politikk,Sitater — juni 6, 2020 @ 5:45 pm

When you think about who you gonna vote for, for me at least, the question is not how much of my own personal politics do I see in this person, so much as how much do I think this person can actually be influenced by my politics or the politics of people around me.

Ta-Nehisi Coates

Sunn nasjonalisme

Filed under: Politikk,Sitater — mai 29, 2020 @ 11:38 am

Nationalism is really about loving your compatriots and enabling millions of people who don’t really know each other to cooperate and take care of each other. We should protect that without falling into the trap that to be a good nationalist, you should also hate foreigners. Quite opposite, in order to take care of your compatriots, especially in the 21st century, you need to cooperate with the foreigners. (Yuval Noah Harari).

Elena Grecos argument

Filed under: Politikk,Sitater — februar 18, 2020 @ 9:38 pm

Verden er dypt urettferdig, og det er nødvendig å forandre den, men både den fredelige sameksistensen mellom den amerikanske imperialismen og det stalinistiske byråkratiet, sammen med den reformatoriske politikken til de europeiske arbeiderpartiene, er rettet mot å holde nede proletariatet i en underdanig ventefase, som heller vann over revolusjonsflammen, med den konsekvensen at hvis den globale stillstanden vinner, hvis sosialdemokratiet vinner, vil kapitalen triumfere i hundreårene som kommer og arbeiderklassen ender opp som bytte for konsumismen.

Fra «Dei som flyktar og dei som blir» av Elena Ferrante.

Utenfor metropolenes murer

Filed under: Politikk — februar 16, 2020 @ 12:29 am

Fra 1900 og frem til rundt 1980 hadde fattige landsdeler høyere vekst enn de rike i Vest-Europa, viser forskerne Joan Rosés og Nicolaus Wolf i en fersk bok, men…

«Globaliseringen har gjenopplivet middelalderens festninger. Det er  snakk om moderne byer der en ny klasse, som kaprer mesteparten av gevinstene ved frihandel og outsourcing, holder til», skriver Christophe Guilluy i boken Twilight of the Elites.

Politikerne har også spilt en rolle, mener Martin Sandbu i Financial Times. I mange land kuttet de kraftig i skattene, liberaliserte finansindustrien og reformerte velferdsstaten samtidig som økonomiene allerede var i endring.

https://www.aftenposten.no/verden/i/jdXxXA/utenfor-metropolenes-murer

CO2 from volcanos

Filed under: Miljø — januar 18, 2020 @ 7:22 pm

According to the U.S. Geological Survey (USGS), the world’s volcanoes, both on land and undersea, generate about 200 million tons of carbon dioxide (CO2) annually, while our automotive and industrial activities cause some 24 billion tons of CO2 emissions every year worldwide. Despite the arguments to the contrary, the facts speak for themselves: Greenhouse gas emissions from volcanoes comprise less than one percent of those generated by today’s human endeavors.

Furthermore, some scientists believe that spectacular volcanic eruptions, like that of Mt. St. Helens in 1980 and Mt. Pinatubo in 1991, actually lead to short-term global cooling, not warming, as sulfur dioxide (SO2), ash and other particles in the air and stratosphere reflect some solar energy instead of letting it into Earth’s atmosphere. SO2, which converts to sulfuric acid aerosol when it hits the stratosphere, can linger there for as long as seven years and can exercise a cooling effect long after a volcanic eruption has taken place.

Scientists tracking the effects of the major 1991 eruption of the Philippines’ Mt. Pinatubo found that the overall effect of the blast was to cool the surface of the Earth globally by some 0.5 degrees Celsius a year later, even though rising human greenhouse gas emissions and an El Nino event (a warm water current which periodically flows along the coast of Ecuador and Peru in South America) caused some surface warming during the 1991-1993 study period.

Mikrokraftverk

Filed under: Miljø,Oles unyttige innfall — januar 2, 2020 @ 2:48 pm

Hver liter per sekund som faller en meter, har en brutto effekt på 10 watt, og virkningsgraden på en Turbulent turbin er oppgitt til 0,6.

Kan vi si at en bekk har tverrsnitt på 1m x 0,5 m og at vannet strømmer 0,3 m/s? 150 kg/s * 9,81 m/s2 * 1 m = 1,5 kW. 150 kg/s = 400 millioner liter per måned.

Årsnedbør i Askim er ca. 800mm, med sesongsvingninger fra 40mm (vår) og 90mm (høst) per måned. 40mm nedbør vil det tilsvare et nedslagsfelt på 1 milliard kvadratdesimeter, 10 kvadratkilometer eller 10 000 mål.

Nedslagsfeltet til Jordbrånan kanskje ikke mer enn 3 kvadratkilometer! Terrenget har imidlertid en fallhøyde på opp mot femten meter, så nedslagsfelt x netto høyde x virkningsgrad = 2,5-5 kW. Ikke noe å bli rik av.

OFFENTLIG MENINGSDANNELSE OG RASJONELL POLTIKK

Filed under: Politikk — november 22, 2019 @ 1:36 pm

Øystein Pedersen Dahlen, Høgskulen i Volda 25.03.09

FOLKESTYRETS FORVITRING
Ikke umiddelbar sammenheng mellom valgresultat og regjeringsdannelse (valg->posisjon->vedtak). Internasjonalt lovverk Markedsretting og internasjonale konserner Statlige tilsyn, kontrollorganer, ekspertorganer og forvaltning. Massemedienes politiske uavhengighet Mindre kommunemakt

NYE VILKÅR
Globalisering (transnasjonalisering) Individualisering Kommunikasjonsrevolusjon Markedsretting og kommersialisering Det flerkulturelle samfunn Rettighetspolitikk (nasjonalt og internasjonalt) Likestilling

KONKLUSJONER
Faren for demokratiets forvitring Partier og organisasjoner er ikke lenger «kanaler for bred og langsiktig mobilisering. Partiene har endret seg fra massepartiet i retning nettverkspartier». Valgdeltagelsen er synkende. Mange har mistet tiltroen til at politikere er interessert i hva folk mener. Østerud 2003:291-5

Alle skal med – til First House

Filed under: Politikk — november 21, 2019 @ 9:05 am

Hver gang Ap åpner døra til First House, blir det tydelig at den politiske interessekampen ikke er viktig for våre toppolitikere.
Av Jo Moen Bredeveien, Dagsavisen 20.11.2019

Så har det altså skjedd igjen. Enda en gang rekrutterer Arbeiderpartiet fra den såkalte rådgivingsbransjen. Denne gangen er det Hadja Tajik som gjør sitt beste for å skade partiets troverdighet ved å hente sin nye rådgiver fra First House.

Og som, liksom for å understreke at politikk på profesjonelt nivå betyr noe ganske annet enn her nede i folkedypet, sender sin avgående rådgiver til NHO, Aps historiske motpart. Det er ikke første gang. Bjarne Håkon Hanssens ferd fra Ap til rådgivning er velkjent. Det er Sindre Beyer, som gikk fra Statsministerens kontor til Try råd. Roger Ingebrigtsen, Jan-Erik Larsen, Kjetil Lindseth.

Det blir heller ikke siste gang. Et tydeligere signal på at vi har utviklet en egen politisk klasse, løsrevet fra resten av samfunnet, er det vanskelig å finne. Nei da, de to rådgiverne til Tajik, den avgående og den tiltredende, gjør ikke noe ulovlig. Begge er helt sikkert dyktige folk. Og Hadja Tajik har helt sikkert et brennende ønske om å vinne politiske seirer for sitt parti. Men det siste er vanskelig når man verken skjønner sin egen tid eller sitt eget parti. Politikk er interessekamp. Kapital-interesser mot arbeiderklasse, oljeindustri mot klimabevegelse. Utfallet av denne interessekampen betyr faktisk noe for «velgerne», altså for alle oss som bor i dette landet.

Arbeiderbevegelsen, som Tajik og de to bevegelige rådgiverne hennes representerer, har kjempet, tidvis desperat og med ulovlige middel, for sitt ståsted. Slik har de bygd landet. Livet til vanlige folk blir bedre eller dårligere avhengig av stillingen i denne interessekampen. De mest velstående får enda mer å rutte med når dagens borgerlige regjering kutter skatten, mens de som skuffes over fra AAP til uføretrygd får vanskeligere liv. Folk flest behøver politikk. Men ledelsen i bevegelsen, spydspissen i interessekampen, trenger den ikke. Dette sjiktet av toppolitikere, deres rådgivere og folk i tilstøtende bransjer som rådgiving (og ja: mediene), består av folk med samme verdenssyn, nokså lik utdanning og ganske like leiligheter eller hus, og de (vi) møtes for ofte på de samme festene.

Disse folka er mer «anywheres» enn de liker å erkjenne, høyt utdannende mennesker som ikke knytter identiteten sin til stedet de kommer fra eller tilfeldigvis bor på. De kunne bodd i en hvilken som helst hovedstad og gjort omtrent det de gjør i dag. De har ikke nok penger til å være hevet over politikken, men behøver den mindre enn den stedbundne bonden, som ikke kan ta med seg jorda si og flytte når bygda tømmes. Mindre enn industriarbeideren som må omstille seg eller flytte når hjørnestensbedriften stenges. Når en Ap-rådgiver kommer rett fra en jobb der hun har solgt sine råd til den som betaler mest, blir dette så tydelig.

First House selger tjenester til rike mennesker, til særinteresser som bruker sine økonomiske muskler til å kjøpe seg bedre argumenter og snarveier til maktas øre. Disse kapitalsterke særinteressene tilhører sjelden venstresiden. Det undergraver arbeiderbevegelsen – og tilliten til den – når politikere og deres rådgivere så enkelt bytter side, fra å kjempe for arbeiderbevegelsens idealer til å selge seg til kapitalmakta. Mener de ikke det de sier når de snakker i store ord om arbeiderbevegelsens verdier? Er det bare de ordene som er nødvendige her og nå for å bygge en personlig karriere? Eller er de så hevet over folk flest, over interessekampen, at de ikke ser forskjell på høyre og venstre, på å representere en folkebevegelse og å selge råd til den som kan betale mest? Og da har vi knapt nevnt Tajiks avgående rådgiver, som gikk hele veien over til NHO. Jo da, vi samarbeider i «den norske modellen». Men dette er ikke samarbeid. Det er å skifte side. Det er lov. Men er det særlig tillitvekkende?

Manifest-leder Magnus Marsdal oppsummerer avstanden mellom folk og sosialdemokratisk elite på Facebook: «Når store deler av arbeiderklassen har vendt ryggen til sosialdemokratiske maktpartier i stadig flere land, er nettopp disse to egenskapene hos de sosialdemokratiske elitetypene viktige årsaker: At de ikke skjønner forskjell på høyre og venstre, eller at de bare er opptatt av sitt eget karrierespill».

En som derimot forstår dette, er Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. Han har stengt døra. «Du er et like bra menneske om du går til PR-bransjen. Men da har du valgt deg bort ifra politikken», sa han til Klassekampen tidligere i år. Han har også sagt at det er uaktuelt for en regjering der Sp sitter å rekrutterere folk fra PR-bransjen. «Jeg vil at Sp skal være en folkelig bevegelse», begrunner han.

Det kan selvsagt handle om at Vedum er mer rakrykket og sterkere i troen enn Aps nåværende ledere, men det kan også skyldes at Vedum har øret på skinnegangen. Det undergraver tilliten til våre folkevalgte politikere om de, eller deres rådgivere, skifter mening ut ifra hvem arbeidsgiveren er. Kanskje verre: Det bekrefter folks fordommer til politikere.

Stortinget burde selvsagt følge Rødts forslag om lobbyregister og karantenetid for dem som vil tjene penger på kompetansen de har fått som folkevalgte – eller som deres nære rådgivere – i demokratiet vårt. At det ikke skjer unnskylder ikke at Ap-ledelsen aktivt bidrar til at svingdøra til de kommersielle påvirkningsagenturene holdes åpen. Tajik, Støre, Stenseng og dere andre: Lurer dere på hvorfor dere synker som en stein på meningsmålingene? Her er et råd, helt gratis: Folk flest har en ryggmargsrefleks, og den forteller dem at dere ikke er til å stole på. Det er dumt å bidra til å gjøre den refleksen sterkere.

Plastic Fantastic

Filed under: Miljø — oktober 5, 2019 @ 10:22 pm

Forbruket av plast i verden er på 350 millioner tonn i året.

1,18 millioner tonn plastsøppel eksportert fra Europa til Asia i 2018

Handel med plastsøppel har en omsetning på 5 milliarder dollar i året.

Kina, som tidligere tok imot 60% av Europas og USAs plastsøppel, innførte i 2017 forbud mot import av plast som ikke er ferdig rengjort og riktig sortert. Etter forbudet tar de bare imot 10%.

Plastsøppel går ofte til små firmaer. De plukker ut det som kan brukes, og dumper resten i naturen.

Norsk plast går ikke til Asia. 65% av all plast fra norske husholdninger går usortert på fyllinga, resten kildesorteres og sendes til Tyskland og Finland for videre sortering. 21% brennes og 14% resirkuleres.

Etter initiativ fra Norge, blir det internasjonalt forbud å eksportere plast uten lisens fra desember 2020. Kun USA har nektet å underskrive avtalen, fordi de mener at det ikke er bevist at plasteksport fører til plast i havet.

Ikke for å konkurrere

Filed under: Politikk — september 20, 2019 @ 10:05 pm

Vi må ha offentlige etater som ikke tenker eller opptrer som markedsaktører. De skal innskrenke seg til det oppdraget de har fått fra velgerne.

Etter den nyss avsluttede valgkampen er det naturlig å spørre hvorfor vi har et system der veibygging og eldreomsorg og skolefrokost og sykehus og prisene for å bruke disse tingene skal bestemmes av politikere og etater. Hverken valgkampen eller resultatet kan sies å ha vært god reklame for systemet.

Kunne vi ikke med fordel ha overlatt hele greia til private bedrifter og latt dem bestemme kapasitet, kvalitet, tjenestetilbud og pris ut fra en vurdering av brukernes betalingsvilje, slik vi gjør det for andre varer og tjenester?

Svaret er at jo, det kunne vi, men …

Når infrastruktur, helse, utdannelse, forskning og masse annet hos oss er det offentliges ansvar, er det fordi vi har valgt at det skal være det. Vi har ikke gjort det fordi demokrati og byråkrati som allokeringsmekanisme er mer effektivt enn marked og bedrifter – det er de etter alt å dømme ikke. Vi har gjort det fordi et stort flertall av oss mener at helse, utdannelse, infrastruktur og mye mer er goder som vi ikke ønsker å produsere ut fra bedriftsøkonomiske lønnsomhetskriterier og selge i biter på en markedsplass.

Grunnen til at vi synes det, kan nok variere. Noen liker rett og slett ikke markeder. Mange ønsker at det offentlige skal ha ansvaret fordi de mener at veier og skole og sykehus er noe alle skal ha lik rett til, uansett økonomi, helse eller bosted. Og noen vil ha offentlig ansvar fordi noen av de tingene det offentlige steller med, som politi og forsvar, rett og slett ikke egner seg til å bli overlatt til private aktører: Mafiaen og fremmedlegionen selger riktignok beskyttelse, men neppe av en type vi ønsker oss.

En ting går igjen i disse begrunnelsene: Vi ønsker ikke at offentlige tjenester skal behandles som markedsgoder. Ønsket vi det, ville det beste ha vært å overlate dem til markedet.

Dette har viktige implikasjoner for måten vi finansierer og organiserer offentlig tjenesteytelse på. Først og fremst betyr det at etatene, skolene, sykehusene og alle de andre offentlige virksomhetene som gjør jobben, ikke skal oppføre seg som markedsaktører. De er ikke der for å tjene penger; de er ikke der for å skaffe seg et overtak på andres bekostning – og de er ikke der for å konkurrere.

I forlengelsen av dette ligger også at all den kunnskap, innsikt og erfaring offentlige virksomheter bygger opp, fritt bør deles med andre. Siden de ikke er der for å konkurrere, har de selv ingenting å tape på fritt å dele egen kunnskap og alt å tjene på at andre deler sine erfaringer og kunnskaper med dem.

Skal velgernes bestilling bli realisert, må vi derfor ha offentlige etater og tjenesteytere som ikke tenker eller opptrer som markedsaktører. De skal innskrenke seg til det oppdraget de har fått fra velgerne og deres representanter, de skal holde seg innenfor de budsjettrammene oppdragsgiveren har gitt dem, og de skal være sjenerøse ved fritt å dele alt de har av innsikt og erfaring.

Dessverre virker det som vi har glemt dette. Kulturinstitusjoner går på jakt etter sponsorer for å supplere offentlige bevilgninger; universiteter og høyskoler skaffer seg ekstrainntekter fra oppdragsforskning og etterutdanning; Statens vegvesen og det statlige selskapet Nye Veier as konkurrerer direkte med hverandre om nye veiprosjekter; Avinor har kastet seg inn i kjøpesentermarkedet, og bompenger og rettsgebyrer langt over marginalkostnad brukes til å delfinansiere så forskjelligartede oppgaver som veibygging og utstedelse av pass.

Samtidig pålegges etater og kommuner nye oppgaver langt ute i randsonen av deres kjerneoppdrag – ofte på områder som kunne vært løst minst like godt eller bedre av frivillige eller kommersielle aktører. Ensomhet er siste eksempel på listen.

Det er på denne bakgrunnen ikke rart at mange offentlige virksomheter – heiet frem av tilhengere av såkalt New Public Management – har begynt å tenke som markedsaktører og bruke analyseverktøy utviklet for markedskonkurrenter.

Det er på tide at vi gjenreiser skillet mellom offentlig og markedsrettet virksomhet, at vi spisser oppdragene til statlige og kommunale etater slik at de kan utføres innenfor de budsjettrammene velgerne er villige til å bevilge, og at etatene får og bruker styringsverktøy som egner seg for virksomheter som ikke skal konkurrere i et marked.

Som et lite bidrag til det vi håper kan bli en faglig dugnad for å få det offentlige Norge tilbake på sporet har vi skrevet en bok, med samme tittel som denne kronikken, om temaet. Vi håper at noen vil lese den og at flere vil delta i dugnaden.

Victor D. Norman, professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole og Christine B. Meyer, professor ved Norges Handelshøyskole

 
Show Buttons
Share On Facebook
Share On Twitter
Share On Pinterest
Hide Buttons