Laksenæring og oljenæring har en del til felles. Staten deler ut konsesjoner til begge næringer, siden de opererer i fellesskapets sjø. Oppdrettsloven kom allerede i 1973, bare ti år etter det som skulle bli Petroleumsloven. Den var i starten preget av detaljeregulering av produksjonsvolum, men dette ble liberalisert på 80-tallet.
På samme måte som i oljenæringen har staten spilt en aktiv rolle gjennom FoU-støtte, gjennom Statens Nærings- og Utviklingsfond, gjennom utviklingstillatelser og gjennom Statkorn Holding, senere forselskapet Cermaq. Forskjellene kommer imidlertid til syne gjennom hvordan verdiskapningen fordeles. Konsesjonene er evigvarende og mange ble gitt ut vederlagsfritt før år 2000. 650 selskaper hadde konsesjon på begynnelsen av 90-tallet. Disse er i dag blitt til ca. 100 og bare fire selskaper eier i dag 50% av produksjonskapasiteten.
De vederlagsfrie konsesjonene var tenkt som en hjelp til kystsamfunn som trengte en attåtnæring, men oppdrett er i dag en global milliardindustri med 30-40% utenlandsk eierskap. I periode 1984-1994 gikk 70% av verdiskapningen til arbeidstagerne, i 2017 hadde andelen sunket til 20%, mens arbeidstagerne i industrien forøvrig nå lå på 70%. I perioden 2007-2018 var avkastningen på kapital i havbruk 18%, mens den for øvrig industri lå på 6%.
Nærings- og skattepolitikken for oljenæringen forhindret at vi fikk norske oljesjeiker, men valget av en annen modell for havbruk har gitt oss laksebaroner som i 2021 prøver å påvirke valgkampen. Hvis noen av de mange «grønne» industrieventyrene det snakkes blir realitet, er det viktig at vi velger riktig næringspolitikk for disse sektorene.
Fritt etter Karen Helene Ulltveit-Moe, professor ved Økonomisk Institutt, UiO (Dagens Næringsliv, 6. august 2021)