Gjennom filosofiens historie løper det to hovedlinjer; den ene med utgangspunkt i Platon, den andre med utgangspunkt i Aristoteles. Som vi husker hevdet Platon at virkeligheten er to-delt. I samsvar med dette hevdet han at sansene ikke gir oss pålitelig kunnskap, at man bør leve bortvendt fra denne verden, at kun noen få utvalgte har tilgang til den egentlig virkelighet og at de fleste mennesker derfor må styres av de som har denne innsikten.
Aristoteles, på den annen side, hevdet at det kun finnes en virkelighet, og at sansene gir oss pålitelig kunnskap om denne virkeligheten. Han hevdet videre at man bør leve et godt liv i denne verden, og dette gjør man ved å realisere de evner, interesser og anlegg man har. Siden den ene virkeligheten er tilgjengelig for alle, er hvert enkelt menneske i stand til å leve sitt liv uten diktat fra andre.
De fleste senere filosofer og filosofiske systemer er i hovedsak enten platonske eller aristoteliske. Dette betyr at de fleste tenkere etter filosofiens glansperiode i antikkens Hellas har gitt uttrykk for holdninger som i hovedsak enten er i samsvar enten med Platons eller med Aristoteles’ verdensanskuelse.
I den platonske tradisjon finner vi
- kristendommen,
- Descartes,
- Rousseau,
- Kant,
- Fichte,
- Hegel og
- Marx.
I den aristoteliske tradisjon plasseres gjerne
- Thomas Aquinas og
- John Locke, selv om man hos begge disse kan finne sterke innslag som ikke er aristoteliske.
- Den eneste som er konsekvent aristotelisk er Ayn Rand.
Men det er ikke bare filosofene som kan deles inn på denne måten, også de fleste mennesker har i de tidlige stadier av sine liv ervervet seg en grunninnstilling som gjør at de naturlig hører hjemme i den ene eller den annen tradisjon. Man kan derfor si om de aller fleste mennesker enten at vedkommende er platoniker eller at vedkommende er aristoteliker.
Platonikerne hevder gjerne at det finnes ikke-rasjonelle veier til kunnskap, at man har plikt til å ofre sine verdier, at kun noen få utvalgte har kunnskap om rett og galt, og at disse må styre samfunnet. De har også en tendens til å benekte at mennesket har fri vilje, og hevder derfor at mennesket ikke kan holdes ansvarlig for sine handlinger.
På den annen side hevder aristotelikerne at kun sansene og fornuften gir kunnskap, at man skal leve et godt liv ved å realisere sine evner og interesser, og at mennesket fullt ut er i stand til å leve sitt liv uten overoppsyn verken fra «samfunnet» eller fra Gud. De mener også at mennesket har fri vilje, og hevder derfor at hvert enkelt menneske skal holdes ansvarlig for sine handlinger.
Platonikerne hevder videre at samfunnet har selvstendig eksistens, aristotelikerne hevder at samfunnet kun er en samling individer. I samsvar med dette er platonikerne som oftest kollektivister, mens aristotelikerne som regel er individualister.
Platonikerne hevder gjerne at det er et skille mellom det som er moralsk og det som gavner en selv; typisk her er Immanuel Kant som hevdet at en handling bare kan betraktes som moralsk hvis den er fullstendig blottet for egeninteresse og utføres med plikt som eneste begrunnelse. Aristotelikerne hevder gjerne at det er moralsk å gjøre sitt beste for å leve et godt liv på jorden; typisk her er Ayn Rand som hevdet at det høyeste moralske prinsipp er å leve et lykkelig liv som menneske, og at rasjonell egeninteresse er den høyeste dyd.