I den lille boken «On bullshit» dissekterer den nylig avdøde Princeton-professoren Harry G. Frankfurt et av de mest fremtredende fenomen i dagens samfunn, nemlig det han kaller bullshit. Vi kunne kalle det tåkeprat, svada eller nonsens på norsk, men det engelske begrepet bullshit er nok mest dekkende også her til lands.
Ifølge Frankfurt kjennetegnes bullshit av en likegyldighet i forhold til virkeligheten. Mens løgneren vet at han lyver, gir bullshitteren blaffen. Evnen til å lykkes i næringslivet er i noen grad avhengig av evnen til å snakke bullshit. Det kan gi inntrykk av profesjonalitet og evne til å være diplomatisk. Rene ord er kompromissløse, kanskje støtende. Bullshit tråkker ingen på tærne.
I boken «The Stupidity Paradox» peker akademikerne André Spicer og Mats Alveson på at vi i arbeidslivet ofte aksepterer det helt meningsløse. Vi vet kanskje at den strategiprosessen vi deltar i, ender i ingenting, at resultatet er gitt på forhånd eller er likegyldig. Likevel aksepterer vi å fylle dagen med mer eller mindre meningsløse oppgaver. Denne dumskapen skyldes, ifølge Alveson og Spicer, overgangen fra produksjons- til kunnskapsøkonomien og videre til overtagelsesøkonomien.
Den danske retorikeren Mikkel Hune Toxvig har skrevet en innsiktsfull liten bok «Farvel til business bullshit». Boken forholder seg særlig til det Toxvig kaller «ledelsesindustrien», og alle dens banaliteter: begrep som kompromissløs, agil, unik, ledende og bærekraftig. For ikke å snakke om alle de engelske begrepene av samme bonitet: alignment, best practice, pipelines, must-win battles og compliance. Mye av dette mener Toxvig er konsulentsnakk, moteord og uklare formuleringer, som i realiteten dekker over plattheter og alminnelig sunn fornuft som like gjerne kunne være uttrykt på alminnelig dansk. I stedet for å si at organisasjonen må fokuseres og alignes for å gjøres mer agil, kunne man sagt at det blir nødvendig med noen oppsigelser.