Svangerskapet

Vi visste det ikke da, men den 8. mai ble sannsynligvis Viktoria unnfanget, og allerede natt til den 10. mai hadde pappa en uvanlig drøm om ei søt, lita jente som var ungen hans. Den drømmen ble aldri siden glemt...Den første sikre indikasjonen på at noe var på gang fikk vi den 23. mai, da graviditetstesten viste en svak, blå strek.

Siden det første svangerskapet hadde endt med en "missed abortion", var vi veldig på vakt denne gangen og allerede 19. juni hadde mamma sin første UL-kontroll. 5. juli ble det en ny kontroll hos da mamma hadde fått vondt bak i nyreregionen og mistenkte en urinveisinfeksjon. Da ble det samtidig tatt en liten ekstra sjekk av fosteret og allt så bra ut. Fredag den 13. juli fikk vi imidlertid et skikkelig skremmeskudd. Mamma hadde blødd litt, og dagen etter dro vi til Fredrikstad. UL viste imidlertid at alt var OK, og for første gang fikk også pappa se det lille nurket som lå der og lekte med navlestrengen. Det var en utrolig sterk opplevelse !

I juli begynte det å bli vanskelig å kneppe igjen buksene, bekkenløsningen satte inn, og vår planlagte London-tur så ut til å bli en fiasko, men alt bedret seg så fort vi kom til England. Mamma hadde mindre plager enn hun hadde hatt hjemme, og det ble en fin ferie i vår felles favorittby. Den 7. august var mamma for første gang hos jordmor, og den 12. august kjente hun noe som kanskje var de første, små tegnene til liv der inne.

29. august var vi på offisiell UL-kontroll i Askim. Alt så veldig bra ut. Vi telte fingre, tær, hjertekammre og rygg-knokler, men kjønn kunne de ikke si noe om. Det gjorde ingenting, for pappa trodde jo han visste hva det ville bli...

5. september var det ikke lenger tvil. Det var noen der inne, og vedkommende sparket ! Bekkenløsningen var fortsatt merkbar, men det var til å leve med så lenge mamma fikk være litt i ro. 28. september kom den første kynner’n og de skulle det bli mange av framover. For å lette litt av presset fikk mamma 50% sykmelding fra 10. oktober.

Den 17. oktober hadde mamma sin siste UL i Fredrikstad og alt så fortsatt bra ut. I de følgende ukene skjedde det store forandringer – magen vokste mye, kynnerne ble nærmest rutine og mamma fikk mer tid til å kose med magen, og kjenne lillingen som beveget seg rundt der inne og hikket flere ganger hver dag. Fra 3. desember ble sykmeldingen utvidet til 100% og litt av graviditetens negative sider begynte også å dukke fram - først ødemene og litt høyt blodtrykk, så urinveisinfeksjon og helt på tampen av året; strekkmerker !

I den siste tiden kunne det bli flere kontroller i uken og de så mamma alltid fram til, for da fikk hun høre det lille hjertet som banket jevnt og trutt der inne. Finnes det noen finere lyd i hele verden ?

På første jordmor-kontroll i 2002 nevnte mamma familiens APC resistens, og ble i hui og hast sendt til sykehuset i Fredrikstad som ligger 7 mil unna, men vel fremme var det ingenting de kunne eller ville gjøre. Vi tok bare turen som en mulighet til å ”gå opp løypa”. Resten av tiden fram til den 11. februar forløp uten stor dramatikk, men da klarte lillingen å skremme oss litt. På kontrollen var hjertelyden helt nede på 107 slag pr. minutt og mamma måtte opp i stående stilling før den steg til 128. Jordmor antok at dette skyldtes at magens tyngde klemte på blodårer i buken så lenge hun lå på ryggen, men kanskje var dette den første indikasjonen på at alt ikke lenger sto bra til der inne ? Tre dager tidligere lå den på 140 slag per minutt og hadde fin variasjon. På kvelden kom noe som lignet en eneste lang, sammenhengende kynner og visse ting tydet på at slimproppen kanskje hadde sagt takk for seg. Noe var på gang....

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.