Tre systemer
- Kanji,
Opprinnelig kinesiske tegn, som er lette å kjenne igjen fordi tegnene er store og ofte vanskelige å lære. Tusenvis av tegn, de fleste lånt fra Kina, noen oppfunnet i Japan.
Finnes i mange «opprinnelige» substantiver, i stammen til de fleste adjektiver og verb, i stammen til mange adverb, samt de fleste japanske persons- og stedsnavn. - Hiragana
Stavelsesskrift som blir brukt på japanske ord som ikke har Kanji, eller ord der det er uvanlig å bruke Kanji. 46 tegn, eller 71 om man tar med diakritiske tegn («tødler»).
Brukes til bøyningsendelser på verb og adjektiver, små preposisjoner (joshi), diverse ord som mangler kanji eller der kanji er vanskelig å skrive og furigana, lydskrift plassert over eller ved siden av kanji for å tydeliggjøre betydningen av en (kanskje sjeldent brukt) kanji. - Katakana
Stavelsesskrift som brukes mest på fremmedord og -navn, låneord, lydmalende ord, vitenskaplige navn, vanlige navn på planter og dyr, noen ord som har uvanlige kanji, steder og noen ganger for å legge trykk på ordet (som kursiv). Katakana kan også blir brukt for å symbolisere en fremmed aksent eller uvanlig talemåte (robot speak). 46 tegn, eller 71 om man tar med diakritiske tegn («tødler»).
Jeg tror de to siste kan kalles kana. Nesten alle setninger inneholder en kombinasjon av kanji og kana. Bare i barnebøker (eller tidlig elektronikk) kan du finne setninger som kun inneholder kana. Det er mulig å skrive alt med hirigana, men det gjør det uformelt og følelsesfylt.
Japansk skrives uten mellomrom mellom ord og ord kan overskride linjeskift. Leseren må selv tolke hvor et ord slutter og det neste begynner. Unntak er noen fremmede ord, der et punktum settes for å hjelpe japanske lesere med delingen. Vanlig komma og punktum brukes omtrent som i vestlige språk, men med mer flytende kommaregler.
