Martin B. Holm, førsteamanuensis ved Økonomisk Institutt, Universitetet i Oslo, DN 08.12.25
Martin Bech Holte forholder seg til data som fanden leser bibelen. Det er synd, fordi det ødelegger det som kunne vært en konstruktiv debatt om hvordan Norge bør se ut.
Jeg er blindernøkonom. I den nye boken sin har Bech Holte et helt kapittel om hvor håpløse vi er. Det handler blant annet om at Ragnar Frisch sin «intellektuelle ånd henger igjen i gangene,» om hvordan «norsk økonomisk politikk blir dominert av ideer om økonomisk styring i makro fremfor belønningssystemene i mikro» og om hvordan vi er en hær med «panglosser […] med et stort behov for å flagge […] kritikk mot [Bech Holte]».
Jeg aner ikke hva Bech Holte snakker om. Ragnar Frisch døde for over 50 år siden. Makromiljøet på Blindern har de siste 20 årene vært dominert av Kjetil Storesletten, som Bech Holte selv fremhever som intellektuelt nysgjerrig. De siste ti årene er vi jevnlig blitt kritisert for å være for opptatt av belønningssystemene.
Og det var svært få her på Blindern som kommenterte Bech Holtes forrige bok. Bech Holtes kapittel om blindernøkonomer sier først og fremst mye om hvordan han forholder seg til kritikk. Hvis du kritiserer ham, må du ha en skjult agenda. For det finnes vel ingen legitim kritikk av et slikt mesterverk.
Dette er så rart.
I forskningsverden finnes det én «dødssynd». Det er å gjøre en feil og så ikke rette den opp. Gjør du en feil, er det flaut, retter du den ikke opp, mister du troverdighet. Da går du fra forsker til sjarlatan.
Bech Holte gjorde en grov feil i forrige bok. En baseårsjustering gjorde at 2013 pekte seg ut i tallene hans. Istedenfor å nyansere dette budskapet i den nye boken, velger han å komme med ny støtte til historien sin. En figur med produktivitetsutviklingen i Norge skal igjen bevise at 2013 er året alt snudde.
Den nye figuren er åpenbart feil. Hvis du noen gang har sett på produktivitetsdata ser du umiddelbart at noe er galt. Trendproduktiviteten hopper ikke opp og ned på den måten.
Dette handler ikke om at det er flere sider å se ting fra. Det er en helt objektiv feil. Grafen viser ikke det han påstår den viser. Enten har han gjort en ærlig feil, som igjen er greit, men bør i så fall rettes. Eller så har han fabrikkert data. Ingen andre enn Bech Holte vet fordi han nekter å legge frem dataene sine.
Bech Holte har derimot rett i at noe faktisk skjedde rundt 2013. I årene etter falt oljeprisen markant. Det samme gjorde kronekursen. Og siden 2013 har veksten i norsk økonomi vært svak, som i resten av Nord-Europa (men litt høyere enn i Sverige).
Men normaliseringen av norsk vekst skjedde før 2013. En gang midt på 2000-tallet gikk vi fra å være et land med høyere vekst enn andre til å være et land som de andre. Den sterke vekstperioden skjedde sannsynligvis fordi god vekst i oljesektoren smittet over i produktivitetsvekst også i resten av økonomien (Bjørnland og Thorsrud, 2015).
Ingenting Bech Holte har skrevet diskrediterer denne historien. Det kunne han godt ha gjort, men i stedet forholder han seg ikke til den i det hele tatt.
En antagelse i Bech Holtes fortelling er at oljeformuen burde ha ført til høyere produktivitetsvekst i Norge. Man kan få høyere produktivitet fra oljeformuen, for eksempel ved å senke skattene og dermed redusere de såkalte dødvektstapene. På den andre siden kan det også være at oljesektoren i seg selv fører til svakere vekst i fastlandsøkonomien, fordi oljesektoren legger beslag på en del svært kompetente arbeidere som ellers ville bidratt i fastlandsøkonomien
Bech Holte har derimot rett i at oljepengene ikke er blitt brukt på en måte som fremmet høyere produktivitet. Her er Bech Holte og jeg enige. Jeg mener også at det hadde vært bra om en større del av oljepengene ble brukt på skatteletter og mindre på subsidier. Men Bech Holte og jeg kan ikke engang diskutere dette, fordi jeg ikke er enig i historien hans. Da skal jeg nemlig brennmerkes som en blindernøkonom med en hemmelig agenda og som urettmessig angriper ham.
Det er synd, fordi mye av det Bech Holte foreslår er helt ukontroversielt. For eksempel foreslår han å fjerne en del subsidieordninger. Her vil han få støtte fra nær sagt alle samfunnsøkonomer når det gjelder skipstunneler, gratis ferger, billige barnehager, elektrifisering av sokkelen, subsidier av havvind, og statlige investeringsfond.
Han vil også få støtte for deler av hans forslag til justeringer av skattesystemet. Økt arbeidsfradrag er for eksempel en type politikk som skal testes ut. Der Bech Holte bastant hevder at hans forslag vil føre til en massiv økning i arbeidsdeltagelse basert på «erfaringer fra Sverige» – som blandes sammen med en stor innstramning av trygdesystemet – vet de som jobber med dette at effekten er usikker. Det er jo derfor de vil teste først.
Det er uforståelig for meg at Bech Holte velger å ødelegge det som kunne vært en konstruktiv debatt. Fremfor å forsøke å samle bred støtte rundt i hvert fall de minst kontroversielle forslagene sine, støter han bort mange som ellers ville støttet ham.
Han slår effektivt ben under sitt eget prosjekt fordi han tar offerrollen som en ufeilbarlig profet som kun får uberettiget kritikk. Men det kan jo også være at prosjektet ikke egentlig handler om å fornye Norge. Kanskje handler det mest om å selge bøker og foredrag. Og man selger kanskje ikke bøker ved å gjøre ting ordentlig og være nyansert.
Det er tross alt slik den uovertrufne markedsmekanismen virker.