Livets lønn

…tanker i tida

Gandhis etikk som klimaløsning

Filed under: Miljø — juni 18, 2015 @ 8:51 am

av Bjørn Tordsson Førsteamanuensis friluftsfag ​Høgskolen i Telemark. 16.06.15

Konsekvens-etiske tankemønstre er den dominerende i modernismen: oppfatningen at hvorvidt en handling er god eller ikke, avhenger av dens konsekvenser. Dette forutsetter at vi kjenner konsekvensene av våre handlinger. I det moderne samfunnet antar vi at forskning og anvendt vitenskap kan gi denne kunnskapen. Men kanskje er det i vår tid slik at jo mer vi griper inn i livssammenhengene, desto mer usikre blir prognosene. Endringene i naturen skjer raskere enn vår kunnskap. Vår relative uvitenhet vokser. Derfor er en ren konsekvensetikk ikke holdbar.

Hva kan vi finne i stedet? Kan vi lære av tankemønstre fra den europeiske middelalder da mennesket ennå ikke trodde seg å være naturens eier og herre? Da var etikkens oppgave å finne grensene for menneskets rett til makt og kunnskap.

I 1312 skrev Dante sin Gudommelige Komedie, en vandring i moralens univers, fra helvetet til paradiset. Blant de som må utstå evig straff hører skikkelser som er dømt til å vandre med hodet vridd bakover. De har prøvd å se inn i fremtiden; spåmennene, datidens fremtidsforskere. Den sortens vitebegjær, curiositas, var i middelalderen en synd.

Hvorfor? Teologisk fordi fremtiden, liksom skaperverkets hemmeligheter, hører Gud og ikke mennesket til. Etisk fordi den som mener å kjenne fremtidens og naturens hemmeligheter, er fristet til å tilpasse sin gjøren og laten etter hva en tror vil lønne seg. En blir en moralsk opportunist. Plikter om å handle etisk riktig blir erstattet av nytte-kalkyler, smartness, prognoseri. Mennesket tilraner seg Guds makt, og glemmer sin egen etiske horisont. Det eneste vi har makt over og ansvar for, er å leve i tråd med dyder som måtehold, innsatsvilje, barmhjertighet, velvilje, ydmykhet og mere slikt; normer som også er økologisk høyst relevante.

Dette er en form for plikt-etikk, med innslag av sinnelagsetikk. Den avviser spørsmål om optimisme eller pessimisme på vegne av fremtiden som irrelevante, og forflytter vårt ansvar til hva vi kan og bør gjøre her og nå.

Miljø- og alternativbevegelser jorden rundt er inspirert av Gandhi, en moderne plikt-etiker. Han avviser konsekvensetikken med formelen å handle uten å begjære handlingens frukt. Dette betyr ikke at ens handling ikke skal søke et mål. Tvert om: målet skal fastlegges gjennom grundige undersøkelser, med åpenhet for endring og ny forståelse. Men den som handler skal ikke være bundet av resultatet av handlingen – om den lykkes eller ikke. Målet ligger i en fremtid som ikke er vår eiendom, men veien er vår. Derfor er veien målet. Den som ikke begjærer handlingens frukt er usårbar, blir ikke usikker og nølende, tyr ikke vaklende til så vel gode som dårlige midler, sier Gandhi.

Og videre: vi skal leve som om den forandring vi streber mot allerede har skjedd. Det finnes ingen vei til fred; fred er veien, sier Gandhi. Det finnes ingen vei til en sosialt og økologisk holdbar livsstil; en sosialt og økologisk holdbar livsstil er veien, kan vi si. Oppgaven er ikke å lage plantegninger for et fremtidig fullkomment økologisk samfunn, for fremtiden er uansett utopi. Vårt etiske ansvar er begrenset til vår maktsfære. Men i de livssammenhenger vi inngår i er vår makt, ifølge Gandhi, meget større enn vi til vanlig forestiller oss. Søk konfliktens kjerne! sier Gandhi. Vi må by motstand gjennom politisk relevant, provokativ handling. Være påståelige. Men uten aggresjon. Gå rett frem.

I en tid der norske miljøorganisasjoner sklir sammen med statsapparatet og likner byråkratiske prognoseinstitutter, i stigende grad finansiert av storkapitalen, trenger vi mer av Gandhis etikk. Han stolte på massene. Et godt samfunn, mente han, må by på samlende sosiale prosjekter. Den enkeltes livsmening hører sammen med opplevelsen av at ens gjøren og laden bidrar til viktige felles mål. Hele samfunnet, ikke kun en elite, må bli engasjert i slike mål. Politisk lederskap handler om å appellere til folkets innsatsvilje. En slik finnes alltid, hevder Gandhi, men den kan kun komme til uttrykk hvis lederne tør å regne med den.

I vår del av verden utgjorde folkebevegelsene slike samlende prosjekter i forrige århundre. Resultatet er en velferdsstat vi er stolte over, og også moralsk bevissthet, mening og glede til dem som tok del i kampen.

Det sies at vi nå er blitt altfor individualistiske for å samles om slike felles oppgaver. Kanskje er det omvendt: fordi vi mangler felles prosjekter knyttet til tidens og fremtidens utfordringer, er vi henvist til å finne distraksjon fra spørsmålet om livsmening i oppskrudd konsumpsjon og i det kommersielle tilbudet av nytelser og sensasjoner.

Kanskje undervurderer de oss, de politikere som frykter velgernes reaksjoner på signaler om en nødvendig kursomlegging. Politisk nøling skaper dessuten tvil om klima- og miljøutfordringene er så alvorlige, når de ikke får nevneverdige konsekvenser ut over tafatt og diskutabel symbolpolitikk.

Gandhi mente at passivitet i møte med en alvorlig utfordring er det som skaper oppgitthet, benektelse og desperasjon – ikke utfordringen i seg selv. Omvendt gir aktiv handling pågangsmot og selvtillit.

At situasjonen er så alvorlig, og listen av store og små oppgaver så lang, trenger derfor ikke å resultere i avmakt. Skal vi tro Gandhi, er utfordringene mulige kilder til sosial integrering, etisk bevisstgjøring og livsmening.

Jakten på et nytt spill

Filed under: Oles unyttige innfall — april 27, 2015 @ 9:58 am

This time its Dark souls vs Skyrim.

I put down Dark Souls 1 & 2 because I like being able to build in-game relationships with characters and adventure with companions. Skyrim offers you that and a lot more. It’s the best of both worlds because you can choose to play the game on your own and take up activities on your leisure time such as building a home, ghosting forts, and pickpocketing the hell out of people. Dark Souls is the complete opposite. I can’t emphasize how much I appreciate being able to have real downtime in a game. Dark Souls focuses a lot on skill and how crafty you are in terms of completing dungeons. If you’re looking for a challenge and don’t really care about the «little» things, then go with Dark Souls. My vote goes to Elder Scrolls.

I like the legendary history and the marvelous scenery, so, the Skyrim is my case. Meanwhile, the Dark Soul is much too difficult for me.

Elder Scrolls (umoddet) har en aldersanbefaling rundt 16, mot Dark Souls 14 på commonsensemedia.org. IMDB sier 14 på Elder Scrolls. LoL er 12.

30 kommende

Filed under: Politikk — mars 24, 2015 @ 8:37 pm

Regjeringen foreslår 20.03.15 å overføre ansvaret for følgende oppgaver til kommunene:

* Tannhelse

* Rehabilitering

* Basishjelpemidler

* Distriktspsykiatriske sentre (DPS) (forsøk)

* Barnevern

* Familievern

* Boligtilskudd

* Varig tilrettelagt arbeid

* Arbeids- og utdanningsreiser

* Finansiering pasienttransport

* Tilskudd frivillighetssentraler

* Forenkling av utmarksforvaltning

* Motorferdsel

* Lokal nærings- og samfunnsutvikling

* Større handlingsrom i plan- og byggesaker

* Tilskudd nærings- og miljøtiltak i skogbruk

* Tilskudd beite, jordbruk, verdensarv

* Konsesjonsbehandling, småkraftverk

* Enkeltutslippstillatelser, forurensingslov

* Naturforvaltning

* Det åpnes for at storbyene kan ta over ansvaret for videregående skoler og for kollektivtrafikken under bestemte forutsetninger

Påskekrim

Filed under: Oles unyttige innfall — mars 24, 2015 @ 8:21 pm

Noe å jobbe med denne påsken:

H.K. Fauskanger – «Skamtegnet» – intriger og unionsoppløsning

Emma Healey – «Elizabeth er borte». Damer og minner forsvinner?

Kroken & Kolden «Død manns kiste». Litt sedat dølakrim?

Antti Tuomainen «Helbrederen» –  poetiske undergangsvisjon av Helsinki

Antti Tuomainen «Mørkt som mitt hjerte» – på jakt etter sannheten i de rikes verden.

S. K. Tremayne «Istvillingene» – familietragedie og mysterier i Skottland.

Sascha Arango «Sannheten og andre løgner» – humoristisk om psykopat og bedrager.

 

Hva skal vi med kommunen?

Filed under: Politikk — mars 10, 2015 @ 9:56 am

En VG-kronikk av EIRIK H. VINJE, advokat 26.02.2015.
Standardsvaret er at kommuner skal bedrive lokalt selvstyre. Ved den klisjeen stopper normalt diskusjonen; det er lite prinsipiell debatt i Norge om hva som bør avgjøres lokalt og hva som bør bestemmes sentralt. Følgen er at arbeidsfordelingen mellom stat, kommune og privat sektor er et ulogisk, sammenrasket produkt av historiske tilfeldigheter.

Det betyr på den ene siden at kommunen er gitt oppgaver som den helt mangler kompetanse til. Det er for eksempel vanskelig å forstå hvorfor kommuner har et medansvar for behandling av komplisert psykiatriske tilfeller der vi knapt har nasjonal ekspertise. Hva slags lokale hensyn tilsier at kommunen skal bestemme hvilken omsorg som skal gis til tungt schizofrene?

Nektes enkle oppgaver

På den annen side nektes kommunen relativt enkle oppgaver som best løses lokalt. For eksempel tillates ikke noen form for kommunalt politi, noe som er vanlig ellers i verden. Innen kriminalitet er det faktisk store lokale variasjoner både mht. problemer og preferanser. Folk i Alta burde selv kunne avgjøre om politiet i hverdagen skal prioritere råkjøring, fyllebråk i helgene eller dopsalg i sentrum. Dessuten bør politiet kunne holdes ansvarlig av lokale myndigheter som igjen svarer for lokale velgere. Mangelen på lokal ansvarliggjøring er antagelig en årsak til den kroniske krisen i politiet.

På noen områder er det helt umulig for vanlig dødelige å forstå hvem som har ansvaret. Det gjelder spesielt NAV som er en gordisk knute av statlige og kommunale stønads- og tiltaksordninger fordelt under et felles vanstyre.

Heller ikke grensen mellom kommunen og privat sektor er preget av sylskarp logikk. Kommunen har ansvaret for vann, avløp og renovasjon, mens prinsipielt tilsvarende fasiliteter som strøm og bredbånd tilbys av private selskaper. Det er vanskelig å se at lokaldemokratiet bør spille noen ledende rolle her. Folk trenger ikke lokalt selvstyre over søplet sitt, de trenger å få det tømt.

Utover tjenesteyting er kommunens hovedfunksjon å utøve myndighet over sitt eget areal. Kommunen bestemmer gjennom reguleringsplaner hva grunnen skal brukes til og gjennom byggesaksbehandling kontrollerer den hva som bygges. Kommunen bestemmer hva slags næringsaktiviteter som kan foregå hvor, for eksempel skjenkebevilling. Saker om arealutnyttelse vekker ofte stort folkelig engasjement, for eksempel om vern av et turområde, hvor kjøpesenter og veier skal ligge, og så videre. Men det er primært de som faktisk bruker det aktuelle området som er engasjert. Folk på Kongsberg har neppe et presserende behov for å mene noe om gateparkeringen i Hokksund. Blir kommunene for store fjernes beslutningsprosessen fra folket som påvirkes av beslutningene.

Politisk restekasse

Kommunal sektor har blitt en politisk restekasse, der storting og regjering hiver de oppgavene de ikke vil ha. I 2010 unnvek pragmatikeren Jens Stoltenberg den ubehagelige islam-debatten ved å overlate til kommunene om niqab og burka skulle tillates i skolen. Samtidig ønsket Arbeiderpartiet å frata kommunene retten til å tillate skjenking etter kl. 02. Religiøs bekledning er altså et lokalt spørsmål, mens åpningstidene på lokalpuben derimot var et nasjonalt anliggende.

Stoltenbergs slagord i samme periode var at «det skulle skinne av eldreomsorgen». Eldreomsorgen er imidlertid kommunenes ansvar og det er derfor de som avgjør graden av lysrefleksjon fra disse tjenestene. Men bedre pleie av våre gamle er en ukontroversiell og populær sak hos velgerne, som rikspolitikerne derfor hemningsløst blander seg opp i. Eldreomsorgen og skolen er i realiteten så gjennomregulert av staten at det i praksis ikke er noe rom for lokalt selvstyre. Kommunene utfører slavisk tjenester som staten har spesifisert i minste detalj. Og når bestemor blir sendt til sengs etter kveldsmat kl. 15.00 er det derfor vanskelig for velgerne å vite om vanskjøtselen skyldes statlige rammebetingelser eller kommunens drift.

Med unntak av eiendomsskatt er det staten som fastsetter alle skattesatser og derved kommunens inntekter. Dessuten drives en utstrakt og formålsstyrt fordeling som medfører at kommunene mister reell kontroll over sine inntekter. Dermed fratas de motivasjon til ansvarlig økonomistyring.

Hele 52 kommuner i landet er økonomisk umyndiggjort og satt under statlig administrasjon, herunder større byer som Ålesund, Tønsberg og Halden. Kommunefinansiering består i stor grad av å sende kreative søknader til staten om tilskudd. Egentlig ville kommunen kanskje ha noe helt annet enn det de søker om. Men de må jo innkassere de gavene de kan få. Kommunene er langt på vei blitt sosialklienter av staten.

Regjeringens hensikt med sammenslåing er at kommunene skal bli mer effektive. Det er en finfin målsetting, men blir den realisert?

Uthuling av ansvar

Fusjoner i offentlig sektor består vanligvis i at det opprettes et nytt sentralisert organ som skal overta for lokale etater. Men så tør ikke politikerne å fjerne de lokale enhetene likevel fordi da må de jo si opp dem som jobber der. Offentlige masseoppsigelser er utenkelig i praksis. Resultatet av fusjonen blir derfor flere enheter som driver med det samme, uten at noen har klart ansvar. Det har blitt resultatet av sammenslåingen innen sykehus- og universitetssektoren. Ved kommunereformen i Danmark i 2007 ble antallet kommuner redusert fra 271 til 98. Samtidig økte antallet kommuneansatte. Det er ingen grunn til å tro at det oljerike Norge er flinkere til å kutte.

La meg bruke min gamle hjemkommune Oppegård som eksempel, der rådhuset ligger på Kolbotn. Ved en reform ligger Oppegård an til å bli slått sammen med om lag 3-4 andre kommuner til en ny Follo-kommune med over 100.000 innbyggere. Administrasjonssenteret blir antagelig i nabokommunen Ski – sikkert i et gildt og dyrt nybygg.

Går det som det pleier ved offentlige fusjoner vil imidlertid Follokommunen la mye av kommunalforvaltningen holde på som før i de gamle kommunesentrene, men da i navnet av noe slags underadministrasjon: Follo kommune avdeling Oppegård, Vestby, Nesodden osv. Resultatet blir i så fall ingen effektivitetsgevinst, men et tap på grunn av flere ansatte, mer bygningsmasse og at de kommuneansatte jobber med omorganisering i stedet for det de skal. Samtidig svekkes lokaldemokratiet fordi oppegårdingene ikke kan holde underadministrasjonen sin direkte ansvarlig, og det blir vanskeligere å påvirke lokale beslutninger. Det er ingen grunn til at et forslag om gågate i Kolbotn sentrum skal avgjøres av en enorm Follokommune der de fleste innbyggere aldri ferdes på Kolbotn.

Ombudsmannsrolle

Konklusjonen er altså kontrollen over arealene bør ligge hos dem som faktisk bruker området, ergo på et ganske lokalt nivå. Tjenesteproduksjonen bør derimot skje mest mulig effektivt og kompetent, noe som tilsier sentralisering. Det er to motstridende hensyn som ikke begge lar seg oppfylle innenfor samme forvaltningsenhet. En løsning kan være å opprettholde dagens kommunestruktur eller til og dele opp enda mer, men at kommunene ikke lenger yter tjenester. Man kunne f.eks. tenke seg at helse- og skolesektoren helt overtas av staten, mens vann, avløp- og renovasjonsvesenet privatiseres etter mønster av strøm- og telenettet. Kommunene sitter da igjen med myndighet over arealene sine, og kan dertil kanskje ha en slags ombudsmannsrolle ved å representere innbyggerne som tjenesteforbrukere overfor staten og private leverandører.

Uansett bør Sanner raffinere sin primitive tro på størrelse som det eneste saliggjørende innen offentlig forvaltning.

Vår giftige hverdag.

Filed under: Miljø — februar 23, 2015 @ 8:35 am

I 2011 ble den offentlige utredningen ’Et Norge uten miljøgifter’ ferdigstilt og overlevert til daværende miljø- og utviklingsminister Erik Solheim av lederen for utvalget, professor Ketil Hylland. Hylland har doktorgrad i marin biologi.

Utvalget som stod bak utredningen foreslo 18 prioriterte tiltak som måtte iverksettes umiddelbart for å nå målet om et Norge uten miljøgifter. Disse tiltakene fikk bred støtte av blant annet forskningsinstitusjoner, myndigheter og industri, men i mediene hørte vi lite, både om utredningen og tiltakene.

Det er imidlertid flere tiltak som ikke er fulgt opp i vesentlig grad. Det er ikke tegn til redusert bruk av plantevernmidler, snarere tvert om. Prosessen i 2012-2013 var veldig problematisk, uttaler Hylland til NRK Ekko. Da ble grenseverdiene for mange plantevernmidler drastisk økt. Bl.a. ble grenseverdien for RoundUp (glyfosat) 100-doblet. Ikke fordi vitenskapen har vist at mennesket tåler mer, men fordi landbruket, særlig utenlands, har vært nødt til å øke bruken.

Jannicke Utne Skåre, medlem av Vitenskapskomiteen for mattrygghet og leder av panelet som arbeider med legemidler og miljøgifter er ikke bekymret.  Vitenskapskomiteen for mattrygghet tar imidlertid ikke for seg alle stoffer, de forsker ikke på såkalte coctail-effekter og de ser heller ikke på effekten av små doser miljøgifter over lang tid, selv om en halveringstid på 10 år ikke er uvanlig for enkelte miljøgifter.

Spesiallege Anne-Lise Bjørke Monsen ved klinisk institutt på Haukeland universitetssjukehus peker på at den typen miljøgifter som er påvist i oppdrettslaks, har en negativ effekt på hjerneutviklingen og er assosiert med autisme, AD/HD og redusert IQ.

En større europeisk undersøkelse som omfattet rundt 8.000 nyfødte, viser at gravide med høye nivåer av miljøgifter i kroppen får barn med lavere fødselsvekt, noe som kan slå uheldig ut på barnets helse. Bjørke Monsen får også støtte fra sin kollega Bjørn Bolann, overlege og professor i medisin.

Hvis alle gjør litt…

Filed under: Miljø — februar 20, 2015 @ 11:01 pm

…blir lite gjort. En fremragende artikkel av

Kristin Linnerud, forsker CICERO Senter for klimaforskning og Erling Holden, professor i fornybar energi ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. Publisert i Dagbladet 2. januar 2010

INGEN HAR vel unngått å få med seg oppstusset rundt det nylig avsluttede klimamøtet i København, og den nærmest desperate kampen for å unngå en økning av klodens temperatur på mer enn to grader. De fleste vil heller ikke unngå å høre mer i årene som kommer; i 2013 kommer nemlig en ny rapport fra det internasjonale klimapanelet (IPCC) og lekkasjene fra dette arbeidet er ikke godt nytt.

På de mange talerstolene i København hamret den ene statslederen etter den andre inn at tiden for å snakke var over, og at tida nå var kommet for å handle. Likeledes ble det gang på gang slått fast at alle må gjøre sitt. I den forbindelse kan det være verdt å reflektere litt over hvilke handlinger som må til, og hvordan vi forbrukere kan bidra.

DET ER EN vanlig oppfatning at dersom alle bare gjør litt, så vil vi kunne utrette mye sammen. I fjorårets internasjonale bestselger, «Sustainable Energy – without the hot air», tar David JC MacKay, professor i fysikk på Universitetet i Cambridge, et oppgjør med denne forestillingen. For å sikre en bærekraftig energiforsyning (noe som er avgjørende for å redde klimaet), insisterer han på at mantraet «alle monner drar» ikke bare er feilaktig, men også direkte farlig. Det er feilaktig fordi det beviselig ikke er riktig. Det er farlig fordi det luller oss inn i en forestilling om at vi ikke trenger å gjøre mer enn litt.

Men vent litt, hvordan kan det være feilaktig? Hvis mange sparer litt, så blir det jo mye til sammen? Jo, det er for så vidt riktig, men det er ikke MacKays poeng. Hans poeng er at det blir nok mye, men det monner ikke. Han illustrerer dette poenget ved å vise til følgende utsagn: «Dersom alle landets (hans eksempler er fra Storbritannia) ladere står i stikkontakten selv om de ikke er koblet til mobiltelefonen, vil de bruke elektrisitet tilsvarende 66 000 husstander.»

Det høres unektelig mye ut, men målt opp mot Storbritannias 25 millioner husstander blir det lite. Ifølge MacKay burde utsagnet over heller vært formulert slik: «Dersom alle landets ladere står i, vil disse bruke en kvart prosent av husholdningens samlede energiforbruk.» Det ble snakket mye om prosenter i København, men reduksjoner i størrelsesordene en kvart prosent var ikke mye fremme!

FOR Å YTTERLIGERE understreke forskjellen mellom de små tingene som ikke monner og de store tingene som monner, gir MacKay to andre eksempler med mobilladere: Den energien man sparer i døgnet ved å trekke ut kontakten til laderen når den ikke er i bruk, tilsvarer ett sekund bilkjøring. Og: Den energien man sparer i løpet av ett år ved å trekke ut kontakten, tilsvarer energimengden i et badekar med varmt vann. Han konkluderer med at å redde klimaet med mobilladere dermed er som å øse «Titanic» med teskje. Nå mener selvfølgelig ikke MacKay (eller vi) at man ikke skal gjøre disse små tingene. Sparing er bra uansett. Men man skal være klar over at det monner slett ikke. Skal det monne må vi gå løs på de store tingene. Dessverre dreier det seg da ikke om mobilladere, sparedusj, miljøvennlige lommelykter og underskriftskampanjer, men om de tingene vi trolig setter mest pris på: Billedliggjort ved metaforene bolig, biff og bil.

BOLIG – fordi vi bruker svært mye energi og materialer til bygging, oppvarming og drift av husene våre. Biff – fordi kjøttproduksjon er mer energikrevende enn produksjon av de fleste andre matvarer. Bil – fordi vi kjører og flyr stadig mer. Til sammen står disse tre forbrukskategoriene for nærmer 80 prosent av en husholdnings totale miljøbelastning. Uten å gjøre noe med disse tre kan vi bare glemme å nå stadig mer ambisiøse utslippsmål.

Ok, så «alle monner drar» er tvilsomt, men hvordan kan det være farlig? MacKays poeng er at forestillingen om at dersom alle gjør litt, så skal nok dette gå bra, forhindrer at vi gjør de nødvendige store grepene. Dette er ikke bare fabuleringer fra MacKays side, men støttes av en rekke empiriske undersøkelser vi har gjennomført av nordmenns forbruk i det siste tiåret. Her er noe av det vi fant:

FOLK SOM HAR skrevet under på opprop om miljøspørsmål (gjøre litt) bruker mer energi i boligene sine og reiser mer på bilferie enn andre. Folk som har installert sparedusj og energisparende lyspærer (gjøre litt), kjører mer bil og flyr mer enn andre. Folk som er medlemmer i miljøvernorganisasjoner (gjøre litt) drar oftere på lange flyreiser enn andre. Det kan altså virke som om når man har skrevet under på et opprop for bygging av flere sykkelstier, montert sparedusj og betalt årets kontingent til Bellona, så kan man unne seg noe ekstra på andre områder.

Skal vi nå regjeringens målsettinger om 30 prosent reduksjon av klimagasser innen 2030 og karbonnøytralitet på lengre sikt, kan vi gå fram på tre måter: Bli færre mennesker, endre livsstil, eller beholde livsstilen og satse på nye og mer effektiv måter å dekke våre behov på. Den første måten kan vi glemme, vi kommer ikke til å halvere befolkningen på de neste tiåra. Den andre måten er heller ikke særlig troverdig, da de færreste nok frivillig vil gi fra seg goder man møysommelig har opparbeidet seg. Da står vi igjen med nye og mer effektive måter å dekke våre behov på. Her er utvikling og bruk av ny teknologi sentralt, men slett ikke avgrenset til det. Alle løsninger som kan bidra til å dekke behov på en mer miljøvennlig måte må tas i bruk.

DET KAN VÆRE verdt å merke seg at mye av denne teknologien og mange av disse løsningene allerede fins. Vi trenger ingen månelanding for å skaffe oss små biler med lavt drivstofforbruk, varmepumper, effektiv isolering av hus, sykle mer, kjøre sammen med naboen på jobb eller velge Kreta framfor Kina i ferien. Men vi trenger også helt ny teknologi og nye løsninger som forbruker energi og forurenser på et langt lavere nivå enn i dag.

Det er ikke umiddelbart lett å se konturene av den nye teknologien og de nye løsningene. Trolig er vi i dag for fastlåst i måter å tenke på, så her får vi trolig sette vår lit til barn og ungdommers kreativitet. Bare de får logget seg av Facebook og slått av iPoden først. Og det er slett ikke lite, bare dét!

Grønne møller for et land med lang kyst.

Filed under: Miljø — februar 17, 2015 @ 11:23 pm

I Wales bygger de en 9,5 km lang molo for å etablere et tidevannsbasseng på 11,5 kvadratkilometer.

Omtrent midt på moloen bygges det en 550 meter lang betongbro med 26 hulrom. Hulrommene skal huse såkalte lavtrykksturbiner, tradisjonelle Kaplan-turbiner, som utnytter tidevannsstrømmen både ved flo og fjære. Andritz Hydro skal levere 16 standard lavtrykks bulb-turbiner med en kapasitet på totalt 320 MW og GE leverer generatorsystemet.

Når tidevannet stiger, senkes stengsler i turbinhusene for å holde sjøvannet ute fra lagunen. Når tidevannet er på sitt høyeste åpnes slusene og vannet fosser inn i lagunen og gjennom turbinene som genererer elektrisitet.

Deretter stenges slusene igjen i påvente av at tidevannet trekker seg tilbake i sjøen. Så åpnes stengslene igjen og turbinene produserer nok en gang elektrisitet, etterhvert som vannet renner tilbake ut i sjøen. På det meste vil forskjellen i vannstanden i og utenfor lagunen være på åtte til ti meter.

Utenfor utenfor Ness of Quoys prøves et annet konsept. Fire 1,5 MW undervannsmøller monteres på havbunnen. Systemet er utviklet i Hammerfest, men grønne subsidier i Storbritannia gjør at det er her anlegget blir bygget. Foreløpig er det testet 1 MW turbiner på 50 meter dyb. Fullt utbygd vil anllegget omfatte 269 tidevannsturbiner med en totaleffekt på 398 MW.

Tidevann er en mer stabil og pålitelig energileverandør enn vind.

Vannmølle

 

 

Hvordan vinne en krig

Filed under: Sitater — november 27, 2014 @ 10:34 pm

No bastard ever won a war by dying for his country. He won it by making
the other poor dumb bastard die for his country.

George Patton

Sitter som støpt

Filed under: Oles unyttige innfall — oktober 9, 2014 @ 10:45 am

Stagene som brukes til forskaling, og som jeg aldri husker navnet på, heter Malthusstag.

 
Show Buttons
Share On Facebook
Share On Twitter
Share On Google Plus
Share On Pinterest
Hide Buttons