Livets lønn

…tanker i tida

Sannsynlighetens historie

Filed under: Oles unyttige innfall — august 7, 2019 @ 1:19 pm

Den moderne sannsynlighetsteorien ble utviklet for å løse problemer innen terningkast og andre spill, for eksempel hvordan man rettferdig fordelte gevinsten i et avbrutt spill der den ene spilleren lå bedre an enn den andre. Problemene ble trolig formulert allerede på 1200-tallet, men løst av Pascal og Fermat på 1600-tallet.

At dette tok hele 400 år, sier noe om hvor lite intuitivt det er å beregne sannsynligheter. Til tross for dette, har bruk av sannsynligheter blitt et så nyttig og sterkt redskap at det har spredd seg til de fleste områder. Værmeldingene i Storbritannia var først ute og tok dette i bruk allerede på 1700-tallet.

Den herskende klasse

Filed under: Ledelse,Politikk — august 4, 2019 @ 8:40 pm

Kristian Gundersen Professor i biologi (fysiologi), dr.philos.

I faglig tunge virksomheter har man tradisjonelt hatt en deling av makten mellom folkevalgte og fagfolk. Begge har åpenbar legitimitet. Politikerne representerer demokratisk kontroll, og fagfolkene (leger, forskere, ingeniører, lærere og så videre) er de som kan noe om virksomheten.

Begge disse gruppenes makt utfordres av moderne styringssystemer. Det tydeligste eksempelet er i Osloskolen. Der drev en klikk direktører med Astrid Søgnen i spissen en tofrontskrig mot lærere som Simon Malkenes på den ene siden, og mot politiske ledere som Inga Marte Thorkildsen på den andre.

Det ble varslet om mobbing da Thorkildsen prøvde å utøve politisk kontroll. Om dette hadde vært på nasjonalt nivå kunne man nesten snakke om et forsøk på statskupp. Det var også absurd i lys av at Søgnen var leder for landets største kommunale etat med 15000 ansatte og et budsjett på 13 milliarder kroner. Også Malkenes fikk lovboken kastet etter seg.

Da han kom med anonymiserte eksempler fra sin egen hverdag på NRK reiste ledelsen personalsak etter opplæringslovens paragraf 9A-5, som regulerer elevenes arbeidsmiljø med tanke på mobbing og trakassering. Også ved Universitetet i Oslo trakk man arbeidsmiljøkortet da man sparket Arnved Nedkvitne som den første professoren i universitetets historie. Universitetets HR-direktør trakk i en festtale avskjeden frem som en «merkesak» for sektoren. Man hadde endelig fått administrativ kontroll over opposisjonelle professorer etter 200 år.

I en opphetet, men faglig diskusjon om en instituttdeling ved biologi, ble vi også bedt om å dempe oss når vi kritiserte ledelsens forslag. Det gikk på arbeidsmiljøet løs, mente man.

Dette er ikke enkeltsaker. I hverdagen trekker ledere stadig frem sitt ansvar for arbeidsmiljøet som en legitimering av å utøve makt og dempe kritikk.

Mellom politikerne og fagfolkene har vi fått kilt inn en ny herskende klasse av direktører og styrerepresentanter. Disse kan med rette kalles en «klasse» fordi de representerer en lukket krets der de samme menneskene resirkuleres i virksomheter som ellers har lite felles. For eksempel sitter den tidligere forsikringsdirektøren Idar Kreutzer i styret for både «postvesenet» og Universitetet i Oslo. Med lederbakgrunn fra blant annet Kilroy, Huawei, Tusenfryd og Steen & Strøm sitter idrettspresident Berit Kjøll for tiden også i styret for Oslo universitetssykehus. Dette er organisasjoner som jeg vil tro har ganske ulike utfordringer.

Gjennom min deltagelse som vitenskapelig representant i universitetsstyret har jeg møtt noen av de fremste representantene fra den herskende klasse, og sett hvordan pølsene lages i styrerommet. De er flinke folk og har stor arbeidskapasitet, men de er likevel ikke helt renessansemennesker. De vet derfor egentlig ikke hva som foregår i de høyst ulike og spesialiserte organisasjonene de styrer, deres innspill blir generiske og overfladiske. For at de skal kunne beholde oversikten er lederklassen avhengige av at alle virksomheter ledes etter de samme prinsipper. Vi får altså en ledelsesfilosofi som er tilpasset lederklassens behov for sjablonger, snarere enn virksomhetenes varierte behov.

Ved universitetene lever styrene i et slags parallelt univers hvor de snakker om sakene på en abstrakt og luftig måte de kaller «strategisk». Det er så abstrakt at selv jeg som har tilbragt hele mitt yrkesliv på norske og amerikanske universiteter ofte ikke forstår konsekvensene av vedtakene. De gangene jeg forstår at det fører galt av sted er det vanskelig å argumentere på et språk lederklassen oppfatter som gyldig. Her kan man faktisk snakke om at språket konstituerer «virkeligheten», en virkelighet som egentlig ikke finnes.

Den nye lederklassen er ikke bare inkompetent, men deres mandat er også uklart, det er jo hverken demokratisk eller faglig. Hva er det da?

Man kunne tenke seg at lederne var en gruppe mennesker som forvaltet særlig dype innsikter. Disse burde i så fall bli synlige når lederne stiger ut av styrerommene og taler til folket. Dessverre skjer det motsatte, keiseren viser seg naken. Kanskje vet de det også selv: «Vi må bruke store ord, uten å være redd for å bli definert som hule», uttalte Anita Krohn Traaseth i et foredrag til statlige ledere. Det er mange eksempler på denne hulheten, men jeg vil særlig fremheve vårens kronikk fra den nye idrettspresidenten, som vel må være den mest innholdsløse i Aftenpostens nesten 160 år lange historie. Her finner vi gullkorn av typen «Som leder blir man evaluert på ledelse og på konsekvensene av lederskapet.» og «Det finnes en årsak til at frivillige engasjerer seg, og det er nettopp årsaken til engasjementet som må understøttes.»

Med sine mangler, kan man lure på hvor lederklassen henter sin legitimitet fra. Trolig henter de den fra «markedet». Da selv sosialdemokrater ble markedsliberalister flyttet tenkningen fra handelsbedriftene inn i alle organisasjoner, og ble kalt New Public Management. Tanken var at man skulle unytte markedskreftenes fantastiske dynamikk. Problemet er bare at organisasjoner (også kommersielle) ikke er markeder internt, men små planøkonomier. Det lederklassen bestyrer er altså en slags «sovjetstater».

Rutger Bregman on the Next Utopia

Filed under: Politikk,Ukategorisert — april 10, 2019 @ 12:13 pm

Our day-to-day reality – life expectancy, health, wealth, and education – was considered unrealistic and utopian in the eighteenth century. So, what’s next? Rutger Bregman, Dutch historian and author, explores how utopian ideals like a basic living income and a fifteen-hour work week could become a reality in our lifetime.
Basic living Income is not communism, it is common sense, and poverty is not the result of a lack of character, but a lack of cash.


En klype salt

Filed under: Oles unyttige innfall — april 8, 2019 @ 1:45 pm

Det lønner seg å ta nyheter med en klype salt, når den som formidler dem står på denne lista:

  • Øystein Steiro Sr
  • Henrik Arnesen
  • Resett.no
  • Lykten.no (tidligere «Ordet er mitt» og «Frie ord»)
  • Ekte nyheter

Da teller gjerne sensasjonsfaktoren mer enn sannhetsgehalten.

Winner Takes All

Filed under: Politikk,Sitater — januar 26, 2019 @ 11:18 pm

Anand Giridharadas, forfatter av Winners Take All:

«We must decide whether, in the name of ascendant values such as efficiency and scale, we are willing to allow democratic purpose to be usurped by private actors who often genuinely aspire to improve things but, first things first, seek to protect themselves.

We must ask ourselves why we have so easily lost faith in the governments elected by and accountable to the people. These engines of progress got us where we are today – in the democratic efforts to outlaw slavery, end child labour, limit the workday, keep drugs safe, protect collective bargaining, create public schools, battle the Great Depression, electrify rural America, weave a nation together by road, pursue a Great Society free of poverty, extend civil and political rights to women and African Americans and other minorities, and give our fellow citizens health, security and dignity in old age.

Much of what appears to be reform in our time is in fact the defense of stasis. When we see through the myths that foster this misperception, the path to genuine change will come into view. It will once again be possible to improve the world without permission slips from the powerful.»

The Great Derangement

Filed under: Politikk — januar 17, 2019 @ 12:59 pm

Amitav Ghosh, indisk forfatter, om boken «The great derangement».

The plan of the Western elites

I think today’s politics is not as deranged as you think. People think that Trump and the people around him are in denial, and they don’t know about climate change. That’s not the case at all. Steven Bannon actually is one of the founders of this biodome project in Arizona. He is extremely well informed about climate change. It is not that they don’t have a plan. They have a plan – and the plan is like this: They have come to the conclusion that the only way Western lifestyle is sustainable, is that millions of people die. That’s it. That’s their conclusion.

China’s strategy

The reason China is moving on climate change, is that they are run by technocrats. They understand the issue; they understand how you can respond to the issue. Secondly, their framing of the issue is not in terms of morality or goodness or being kind to the earth. They’re framing this issue in the terms of survival. And that is the ultimately modern form of politics. Politics is, and always has been, about taking decisions that allows the body of politics to survive.

Jevons paradox

Greater efficiency of energy actually leads to more consumption, rather than less. You know the paperless paradox? People thought that once you have internet, offices would become paperless. Instead we started using much more paper. So I don’t think energy efficiency or alternative energies will solve the problem.

It’s not like creating solar panels are innocent of impact on the environment. You need all sorts of rare earth minerals, all sorts of technological apparatuses to make them.

If you take wind, these giant windmills have to be mounted on enormous concrete foundations. And concrete is, after fossil fuel, the most environmentally destructive substance that we have.

So, we really need to talk about how do we cut back.

Skriftlig formidling framfor muntlig

Filed under: Sitater — november 13, 2018 @ 8:08 am

–  Jeg kan gjerne parafrasere Ibsen, og si at mitt kall er ei at tale, kun at skrive. Den som snakker kan komme i skade for å si utrolig mye dumt, det vet alle som har prøvd å snakke fornuftig og sammenhengende. Den som snakker improviserer, og det kan man gjerne gjøre hvis man har talent for det. Jeg har det ikke. Ved skrivebordet kan jeg hele tiden korrigere og gjennomarbeide teksten. Dette har ingenting med skriftfetisjisme å gjøre, det gir meg ganske enkelt en mulighet til å se på verket med en viss distanse. Det skriftlige er en langt mer reflektert form enn en muntlig samtalesituasjon. Når man snakker er man inne i sin egen stemme. Man spyr seg selv ut, enten man vil eller ikke. Straks man skriver er man en slags utenforstående betrakter av sitt eget språk, og det er slikt det blir litteratur av. Jon Fosse, som selv har vært journalist, sa i et intervju at han er på det rene med at det er intervjueren som styrer intervjuet. Det tror jeg han har rett i. Jeg liker å styre mine ytringer selv.

Intervju med Tor Ulven i Vagant 4/1993

Livsviktig tarmflora

Filed under: Oles unyttige innfall,Vomfyll — oktober 5, 2018 @ 2:35 pm

Forestillingsevne

Filed under: Sitater — august 15, 2018 @ 12:17 pm

«Ingenting er verre enn det vi kan forestille oss»

J. M. Coetzee, fra boka «Før barbarene kommer».

GAMES WORKSHOP FARGER

Filed under: Oles unyttige innfall — juli 29, 2018 @ 6:50 pm

WASHES

OGRYN FLESH

THRAKA GREEN

ASURMEN BLUE

OTHERS

SHINING GOLD (METALLIC) (-)

TIN BITZ (METALLIC)

MITHRIL SILVER (SØLV METALLIC)

*BOLTGUN METAL (LYS GRÅ)

GUNMETAL (MØRK GRÅ METALLIC)

SCORCHED BROWN

WHITE

CODEX GREY

UNDERCOAT BLACK

SNOT GREEN

GOLDEN YELLOW

*BLOOD RED

*BLEACHED BONE (-)

ULTRAMARINE BLUE

 

FOUNDATIONS

IYANDEN DARKSUN GUL (-)

MARCHARIUS SOLAR ORANGE (-)

MORDIAN BLUE

CALTHAN BROWN

ORKHIDE SHADE

TALLARN FLESH

MECHRITE RED

TOM

DWARF BRONZE

GNARLOC GREEN

For å male Legion of the Damned

Chaos Black* – Shadow Black* – Navy Grey – Codex Grey*
Blood Red* – Fiery Orange – Fluorescent Orange (Golden Yellow)
Bestial Brown (Calthan Brown) – Caramel (Iyanden Darksun) – Bleached Bone* – White Skull*
Boltgun Metal* – Chainmail (Mithril silver)

 
Show Buttons
Share On Facebook
Share On Twitter
Share On Pinterest
Hide Buttons