Livets lønn

…tanker i tida

Hva skal vi med kommunen?

Filed under: Politikk — mars 10, 2015 @ 9:56 am

En VG-kronikk av EIRIK H. VINJE, advokat 26.02.2015.
Standardsvaret er at kommuner skal bedrive lokalt selvstyre. Ved den klisjeen stopper normalt diskusjonen; det er lite prinsipiell debatt i Norge om hva som bør avgjøres lokalt og hva som bør bestemmes sentralt. Følgen er at arbeidsfordelingen mellom stat, kommune og privat sektor er et ulogisk, sammenrasket produkt av historiske tilfeldigheter.

Det betyr på den ene siden at kommunen er gitt oppgaver som den helt mangler kompetanse til. Det er for eksempel vanskelig å forstå hvorfor kommuner har et medansvar for behandling av komplisert psykiatriske tilfeller der vi knapt har nasjonal ekspertise. Hva slags lokale hensyn tilsier at kommunen skal bestemme hvilken omsorg som skal gis til tungt schizofrene?

Nektes enkle oppgaver

På den annen side nektes kommunen relativt enkle oppgaver som best løses lokalt. For eksempel tillates ikke noen form for kommunalt politi, noe som er vanlig ellers i verden. Innen kriminalitet er det faktisk store lokale variasjoner både mht. problemer og preferanser. Folk i Alta burde selv kunne avgjøre om politiet i hverdagen skal prioritere råkjøring, fyllebråk i helgene eller dopsalg i sentrum. Dessuten bør politiet kunne holdes ansvarlig av lokale myndigheter som igjen svarer for lokale velgere. Mangelen på lokal ansvarliggjøring er antagelig en årsak til den kroniske krisen i politiet.

På noen områder er det helt umulig for vanlig dødelige å forstå hvem som har ansvaret. Det gjelder spesielt NAV som er en gordisk knute av statlige og kommunale stønads- og tiltaksordninger fordelt under et felles vanstyre.

Heller ikke grensen mellom kommunen og privat sektor er preget av sylskarp logikk. Kommunen har ansvaret for vann, avløp og renovasjon, mens prinsipielt tilsvarende fasiliteter som strøm og bredbånd tilbys av private selskaper. Det er vanskelig å se at lokaldemokratiet bør spille noen ledende rolle her. Folk trenger ikke lokalt selvstyre over søplet sitt, de trenger å få det tømt.

Utover tjenesteyting er kommunens hovedfunksjon å utøve myndighet over sitt eget areal. Kommunen bestemmer gjennom reguleringsplaner hva grunnen skal brukes til og gjennom byggesaksbehandling kontrollerer den hva som bygges. Kommunen bestemmer hva slags næringsaktiviteter som kan foregå hvor, for eksempel skjenkebevilling. Saker om arealutnyttelse vekker ofte stort folkelig engasjement, for eksempel om vern av et turområde, hvor kjøpesenter og veier skal ligge, og så videre. Men det er primært de som faktisk bruker det aktuelle området som er engasjert. Folk på Kongsberg har neppe et presserende behov for å mene noe om gateparkeringen i Hokksund. Blir kommunene for store fjernes beslutningsprosessen fra folket som påvirkes av beslutningene.

Politisk restekasse

Kommunal sektor har blitt en politisk restekasse, der storting og regjering hiver de oppgavene de ikke vil ha. I 2010 unnvek pragmatikeren Jens Stoltenberg den ubehagelige islam-debatten ved å overlate til kommunene om niqab og burka skulle tillates i skolen. Samtidig ønsket Arbeiderpartiet å frata kommunene retten til å tillate skjenking etter kl. 02. Religiøs bekledning er altså et lokalt spørsmål, mens åpningstidene på lokalpuben derimot var et nasjonalt anliggende.

Stoltenbergs slagord i samme periode var at «det skulle skinne av eldreomsorgen». Eldreomsorgen er imidlertid kommunenes ansvar og det er derfor de som avgjør graden av lysrefleksjon fra disse tjenestene. Men bedre pleie av våre gamle er en ukontroversiell og populær sak hos velgerne, som rikspolitikerne derfor hemningsløst blander seg opp i. Eldreomsorgen og skolen er i realiteten så gjennomregulert av staten at det i praksis ikke er noe rom for lokalt selvstyre. Kommunene utfører slavisk tjenester som staten har spesifisert i minste detalj. Og når bestemor blir sendt til sengs etter kveldsmat kl. 15.00 er det derfor vanskelig for velgerne å vite om vanskjøtselen skyldes statlige rammebetingelser eller kommunens drift.

Med unntak av eiendomsskatt er det staten som fastsetter alle skattesatser og derved kommunens inntekter. Dessuten drives en utstrakt og formålsstyrt fordeling som medfører at kommunene mister reell kontroll over sine inntekter. Dermed fratas de motivasjon til ansvarlig økonomistyring.

Hele 52 kommuner i landet er økonomisk umyndiggjort og satt under statlig administrasjon, herunder større byer som Ålesund, Tønsberg og Halden. Kommunefinansiering består i stor grad av å sende kreative søknader til staten om tilskudd. Egentlig ville kommunen kanskje ha noe helt annet enn det de søker om. Men de må jo innkassere de gavene de kan få. Kommunene er langt på vei blitt sosialklienter av staten.

Regjeringens hensikt med sammenslåing er at kommunene skal bli mer effektive. Det er en finfin målsetting, men blir den realisert?

Uthuling av ansvar

Fusjoner i offentlig sektor består vanligvis i at det opprettes et nytt sentralisert organ som skal overta for lokale etater. Men så tør ikke politikerne å fjerne de lokale enhetene likevel fordi da må de jo si opp dem som jobber der. Offentlige masseoppsigelser er utenkelig i praksis. Resultatet av fusjonen blir derfor flere enheter som driver med det samme, uten at noen har klart ansvar. Det har blitt resultatet av sammenslåingen innen sykehus- og universitetssektoren. Ved kommunereformen i Danmark i 2007 ble antallet kommuner redusert fra 271 til 98. Samtidig økte antallet kommuneansatte. Det er ingen grunn til å tro at det oljerike Norge er flinkere til å kutte.

La meg bruke min gamle hjemkommune Oppegård som eksempel, der rådhuset ligger på Kolbotn. Ved en reform ligger Oppegård an til å bli slått sammen med om lag 3-4 andre kommuner til en ny Follo-kommune med over 100.000 innbyggere. Administrasjonssenteret blir antagelig i nabokommunen Ski – sikkert i et gildt og dyrt nybygg.

Går det som det pleier ved offentlige fusjoner vil imidlertid Follokommunen la mye av kommunalforvaltningen holde på som før i de gamle kommunesentrene, men da i navnet av noe slags underadministrasjon: Follo kommune avdeling Oppegård, Vestby, Nesodden osv. Resultatet blir i så fall ingen effektivitetsgevinst, men et tap på grunn av flere ansatte, mer bygningsmasse og at de kommuneansatte jobber med omorganisering i stedet for det de skal. Samtidig svekkes lokaldemokratiet fordi oppegårdingene ikke kan holde underadministrasjonen sin direkte ansvarlig, og det blir vanskeligere å påvirke lokale beslutninger. Det er ingen grunn til at et forslag om gågate i Kolbotn sentrum skal avgjøres av en enorm Follokommune der de fleste innbyggere aldri ferdes på Kolbotn.

Ombudsmannsrolle

Konklusjonen er altså kontrollen over arealene bør ligge hos dem som faktisk bruker området, ergo på et ganske lokalt nivå. Tjenesteproduksjonen bør derimot skje mest mulig effektivt og kompetent, noe som tilsier sentralisering. Det er to motstridende hensyn som ikke begge lar seg oppfylle innenfor samme forvaltningsenhet. En løsning kan være å opprettholde dagens kommunestruktur eller til og dele opp enda mer, men at kommunene ikke lenger yter tjenester. Man kunne f.eks. tenke seg at helse- og skolesektoren helt overtas av staten, mens vann, avløp- og renovasjonsvesenet privatiseres etter mønster av strøm- og telenettet. Kommunene sitter da igjen med myndighet over arealene sine, og kan dertil kanskje ha en slags ombudsmannsrolle ved å representere innbyggerne som tjenesteforbrukere overfor staten og private leverandører.

Uansett bør Sanner raffinere sin primitive tro på størrelse som det eneste saliggjørende innen offentlig forvaltning.

Vår giftige hverdag.

Filed under: Miljø — februar 23, 2015 @ 8:35 am

I 2011 ble den offentlige utredningen ’Et Norge uten miljøgifter’ ferdigstilt og overlevert til daværende miljø- og utviklingsminister Erik Solheim av lederen for utvalget, professor Ketil Hylland. Hylland har doktorgrad i marin biologi.

Utvalget som stod bak utredningen foreslo 18 prioriterte tiltak som måtte iverksettes umiddelbart for å nå målet om et Norge uten miljøgifter. Disse tiltakene fikk bred støtte av blant annet forskningsinstitusjoner, myndigheter og industri, men i mediene hørte vi lite, både om utredningen og tiltakene.

Det er imidlertid flere tiltak som ikke er fulgt opp i vesentlig grad. Det er ikke tegn til redusert bruk av plantevernmidler, snarere tvert om. Prosessen i 2012-2013 var veldig problematisk, uttaler Hylland til NRK Ekko. Da ble grenseverdiene for mange plantevernmidler drastisk økt. Bl.a. ble grenseverdien for RoundUp (glyfosat) 100-doblet. Ikke fordi vitenskapen har vist at mennesket tåler mer, men fordi landbruket, særlig utenlands, har vært nødt til å øke bruken.

Jannicke Utne Skåre, medlem av Vitenskapskomiteen for mattrygghet og leder av panelet som arbeider med legemidler og miljøgifter er ikke bekymret.  Vitenskapskomiteen for mattrygghet tar imidlertid ikke for seg alle stoffer, de forsker ikke på såkalte coctail-effekter og de ser heller ikke på effekten av små doser miljøgifter over lang tid, selv om en halveringstid på 10 år ikke er uvanlig for enkelte miljøgifter.

Spesiallege Anne-Lise Bjørke Monsen ved klinisk institutt på Haukeland universitetssjukehus peker på at den typen miljøgifter som er påvist i oppdrettslaks, har en negativ effekt på hjerneutviklingen og er assosiert med autisme, AD/HD og redusert IQ.

En større europeisk undersøkelse som omfattet rundt 8.000 nyfødte, viser at gravide med høye nivåer av miljøgifter i kroppen får barn med lavere fødselsvekt, noe som kan slå uheldig ut på barnets helse. Bjørke Monsen får også støtte fra sin kollega Bjørn Bolann, overlege og professor i medisin.

Hvis alle gjør litt…

Filed under: Miljø — februar 20, 2015 @ 11:01 pm

…blir lite gjort. En fremragende artikkel av

Kristin Linnerud, forsker CICERO Senter for klimaforskning og Erling Holden, professor i fornybar energi ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. Publisert i Dagbladet 2. januar 2010

INGEN HAR vel unngått å få med seg oppstusset rundt det nylig avsluttede klimamøtet i København, og den nærmest desperate kampen for å unngå en økning av klodens temperatur på mer enn to grader. De fleste vil heller ikke unngå å høre mer i årene som kommer; i 2013 kommer nemlig en ny rapport fra det internasjonale klimapanelet (IPCC) og lekkasjene fra dette arbeidet er ikke godt nytt.

På de mange talerstolene i København hamret den ene statslederen etter den andre inn at tiden for å snakke var over, og at tida nå var kommet for å handle. Likeledes ble det gang på gang slått fast at alle må gjøre sitt. I den forbindelse kan det være verdt å reflektere litt over hvilke handlinger som må til, og hvordan vi forbrukere kan bidra.

DET ER EN vanlig oppfatning at dersom alle bare gjør litt, så vil vi kunne utrette mye sammen. I fjorårets internasjonale bestselger, «Sustainable Energy – without the hot air», tar David JC MacKay, professor i fysikk på Universitetet i Cambridge, et oppgjør med denne forestillingen. For å sikre en bærekraftig energiforsyning (noe som er avgjørende for å redde klimaet), insisterer han på at mantraet «alle monner drar» ikke bare er feilaktig, men også direkte farlig. Det er feilaktig fordi det beviselig ikke er riktig. Det er farlig fordi det luller oss inn i en forestilling om at vi ikke trenger å gjøre mer enn litt.

Men vent litt, hvordan kan det være feilaktig? Hvis mange sparer litt, så blir det jo mye til sammen? Jo, det er for så vidt riktig, men det er ikke MacKays poeng. Hans poeng er at det blir nok mye, men det monner ikke. Han illustrerer dette poenget ved å vise til følgende utsagn: «Dersom alle landets (hans eksempler er fra Storbritannia) ladere står i stikkontakten selv om de ikke er koblet til mobiltelefonen, vil de bruke elektrisitet tilsvarende 66 000 husstander.»

Det høres unektelig mye ut, men målt opp mot Storbritannias 25 millioner husstander blir det lite. Ifølge MacKay burde utsagnet over heller vært formulert slik: «Dersom alle landets ladere står i, vil disse bruke en kvart prosent av husholdningens samlede energiforbruk.» Det ble snakket mye om prosenter i København, men reduksjoner i størrelsesordene en kvart prosent var ikke mye fremme!

FOR Å YTTERLIGERE understreke forskjellen mellom de små tingene som ikke monner og de store tingene som monner, gir MacKay to andre eksempler med mobilladere: Den energien man sparer i døgnet ved å trekke ut kontakten til laderen når den ikke er i bruk, tilsvarer ett sekund bilkjøring. Og: Den energien man sparer i løpet av ett år ved å trekke ut kontakten, tilsvarer energimengden i et badekar med varmt vann. Han konkluderer med at å redde klimaet med mobilladere dermed er som å øse «Titanic» med teskje. Nå mener selvfølgelig ikke MacKay (eller vi) at man ikke skal gjøre disse små tingene. Sparing er bra uansett. Men man skal være klar over at det monner slett ikke. Skal det monne må vi gå løs på de store tingene. Dessverre dreier det seg da ikke om mobilladere, sparedusj, miljøvennlige lommelykter og underskriftskampanjer, men om de tingene vi trolig setter mest pris på: Billedliggjort ved metaforene bolig, biff og bil.

BOLIG – fordi vi bruker svært mye energi og materialer til bygging, oppvarming og drift av husene våre. Biff – fordi kjøttproduksjon er mer energikrevende enn produksjon av de fleste andre matvarer. Bil – fordi vi kjører og flyr stadig mer. Til sammen står disse tre forbrukskategoriene for nærmer 80 prosent av en husholdnings totale miljøbelastning. Uten å gjøre noe med disse tre kan vi bare glemme å nå stadig mer ambisiøse utslippsmål.

Ok, så «alle monner drar» er tvilsomt, men hvordan kan det være farlig? MacKays poeng er at forestillingen om at dersom alle gjør litt, så skal nok dette gå bra, forhindrer at vi gjør de nødvendige store grepene. Dette er ikke bare fabuleringer fra MacKays side, men støttes av en rekke empiriske undersøkelser vi har gjennomført av nordmenns forbruk i det siste tiåret. Her er noe av det vi fant:

FOLK SOM HAR skrevet under på opprop om miljøspørsmål (gjøre litt) bruker mer energi i boligene sine og reiser mer på bilferie enn andre. Folk som har installert sparedusj og energisparende lyspærer (gjøre litt), kjører mer bil og flyr mer enn andre. Folk som er medlemmer i miljøvernorganisasjoner (gjøre litt) drar oftere på lange flyreiser enn andre. Det kan altså virke som om når man har skrevet under på et opprop for bygging av flere sykkelstier, montert sparedusj og betalt årets kontingent til Bellona, så kan man unne seg noe ekstra på andre områder.

Skal vi nå regjeringens målsettinger om 30 prosent reduksjon av klimagasser innen 2030 og karbonnøytralitet på lengre sikt, kan vi gå fram på tre måter: Bli færre mennesker, endre livsstil, eller beholde livsstilen og satse på nye og mer effektiv måter å dekke våre behov på. Den første måten kan vi glemme, vi kommer ikke til å halvere befolkningen på de neste tiåra. Den andre måten er heller ikke særlig troverdig, da de færreste nok frivillig vil gi fra seg goder man møysommelig har opparbeidet seg. Da står vi igjen med nye og mer effektive måter å dekke våre behov på. Her er utvikling og bruk av ny teknologi sentralt, men slett ikke avgrenset til det. Alle løsninger som kan bidra til å dekke behov på en mer miljøvennlig måte må tas i bruk.

DET KAN VÆRE verdt å merke seg at mye av denne teknologien og mange av disse løsningene allerede fins. Vi trenger ingen månelanding for å skaffe oss små biler med lavt drivstofforbruk, varmepumper, effektiv isolering av hus, sykle mer, kjøre sammen med naboen på jobb eller velge Kreta framfor Kina i ferien. Men vi trenger også helt ny teknologi og nye løsninger som forbruker energi og forurenser på et langt lavere nivå enn i dag.

Det er ikke umiddelbart lett å se konturene av den nye teknologien og de nye løsningene. Trolig er vi i dag for fastlåst i måter å tenke på, så her får vi trolig sette vår lit til barn og ungdommers kreativitet. Bare de får logget seg av Facebook og slått av iPoden først. Og det er slett ikke lite, bare dét!

Grønne møller for et land med lang kyst.

Filed under: Miljø — februar 17, 2015 @ 11:23 pm

I Wales bygger de en 9,5 km lang molo for å etablere et tidevannsbasseng på 11,5 kvadratkilometer.

Omtrent midt på moloen bygges det en 550 meter lang betongbro med 26 hulrom. Hulrommene skal huse såkalte lavtrykksturbiner, tradisjonelle Kaplan-turbiner, som utnytter tidevannsstrømmen både ved flo og fjære. Andritz Hydro skal levere 16 standard lavtrykks bulb-turbiner med en kapasitet på totalt 320 MW og GE leverer generatorsystemet.

Når tidevannet stiger, senkes stengsler i turbinhusene for å holde sjøvannet ute fra lagunen. Når tidevannet er på sitt høyeste åpnes slusene og vannet fosser inn i lagunen og gjennom turbinene som genererer elektrisitet.

Deretter stenges slusene igjen i påvente av at tidevannet trekker seg tilbake i sjøen. Så åpnes stengslene igjen og turbinene produserer nok en gang elektrisitet, etterhvert som vannet renner tilbake ut i sjøen. På det meste vil forskjellen i vannstanden i og utenfor lagunen være på åtte til ti meter.

Utenfor utenfor Ness of Quoys prøves et annet konsept. Fire 1,5 MW undervannsmøller monteres på havbunnen. Systemet er utviklet i Hammerfest, men grønne subsidier i Storbritannia gjør at det er her anlegget blir bygget. Foreløpig er det testet 1 MW turbiner på 50 meter dyb. Fullt utbygd vil anllegget omfatte 269 tidevannsturbiner med en totaleffekt på 398 MW.

Tidevann er en mer stabil og pålitelig energileverandør enn vind.

Vannmølle

 

 

Hvordan vinne en krig

Filed under: Sitater — november 27, 2014 @ 10:34 pm

No bastard ever won a war by dying for his country. He won it by making
the other poor dumb bastard die for his country.

George Patton

Sitter som støpt

Filed under: Oles unyttige innfall — oktober 9, 2014 @ 10:45 am

Stagene som brukes til forskaling, og som jeg aldri husker navnet på, heter Malthusstag.

Stein Østre: Om å skyte spurv med kanon og likevel bomme.

Filed under: Politikk — september 27, 2014 @ 8:32 pm

Diverse undersøkelser synes å vise at innbyggerne i mindre kommuner (i folketall) er mer fornøyd med kommunale tjenester enn innbyggerne i større kommuner. Når kommunene sorteres efter innbyggertall, så synes graden av tilfredshet å avta klart med innbyggertallet. Artikkel i Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift .

Kritiske bemerkninger til ”Smått og godt? Kommunestørrelse, ressurser og tilfredshet med kommunale tjenestetilbud” av Lars Chr. Monkerud og Rune J Sørensen i Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr 4, 2010, pp 265-295. Diverse undersøkelser synes å vise at innbyggerne i mindre kommuner (i folketall) er mer fornøyd med kommunale tjenester enn innbyggerne i større kommuner. Når kommunene sorteres efter innbyggertall, så synes graden av tilfredshet å avta klart med innbyggertallet. Det er ikke et nytt resultat, men oppmerksomheten er nå knyttet til den siste undersøkelse fra Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT), – kfr Innbyggerundersøkelsen, del 1 og 2, Difi-rapportene 2010:01 og 2010:14.

Monkerud og Sørensen ønsker å vise at det skyldes at de mindre kommuner har en overflod av penger pga statens tilskudd. Til dette formål anvendes en svært omfattende og komplisert statistisk beregningsmodell. Problemstillingen kan imidlertid enkelt belyses ved å se på tradisjonelle tildelingsindikatorer som antall hjemmehjelpstimer per mottager, andel av personer over 80 år med sykehjemsplass osv.

Det er ikke undersøkt og slike indikatorer viser neppe at mindre kommuner systematisk har et bedre kvantitativt tilbud enn større kommuner. Årsaken er trolig primært av kvalitativ karakter. Nærhetseffekten betegner at store deler av befolkningen i mindre kommuner er bekjente. La oss som eksempel betrakte en kommune med 2000 innbyggere. Vanligvis er ca 20 prosent av befolkningen under 15 år og man står da igjen med ca. 1600 voksne innbyggere. Av disse er kanskje ca. 150 enten kommunestyremedlemmer eller ansatt i kommunen. Noen av disse ca. 1600 vil være naboer, mens andre møtes i butikken, i lag og foreninger eller under søndagsturen. Med andre ord, når man trenger kommunale tjenester, så er det ikke ”ukjente” som yter dem. Det er helt opplagt at denne nærhetseffekt er absolutt størst i de aller minste kommuner og derefter avtar med kommunestørrelsen. Inndeling av større kommuner i bydeler kan betraktes som et forsøk på å redusere mangel på nærhet.

 

Hjem fra Fåborg

Filed under: Oles unyttige innfall — september 27, 2014 @ 8:17 pm

Helsingborg – Riksgrensen: 395 km på 4t 11 min.

Hjemme  00.18  719 km
Riksg.  23.20  646 km
Gøteborg 21.35  470 km
Halmstad 20.27  333 km
Hels.borg 19.43  251 km
Helsingør  19.09  250 km
Rødovre 18.30  200 km
København 13.20-17.40  187 km.
København 18.15  193 km
Tuelsø 12.20-12.30  109 km.
Nyborg 11.46  53 km.
Oure 11.27  31 km.
Faaborg 10.46  0 km.

EN TIER DYRERE ENN NABOEN

Filed under: Politikk — september 25, 2014 @ 10:54 pm
Tilhengerne leter stadig etter gode argumenter for storkommuner. Det
er ikke så lett. Det siste forsøket handler om hva noen innbyggere kan
spare, i form av kommunale avgifter. En husstand i Trøgstad betaler
f.eks. halvannen kroner mer per dag i faste kommunale avgifter enn en
i Askim. I tillegg må Trøgstad-husstanden også ut med en tier per dag
i eiendomsskatt.
I et sammenslått Indre Østfold ville kanskje Askim-husstanden blitt
nødt til å betale litt mer, mens vi trøgstinger kanskje ville spart en
femmer hver dag. For de pengene kunne vi kjørt fem kilometer ekstra
med bil hver uke, ifølge Opplysningsrådet for Veitrafikk. Og i
storkommunen hadde det kanskje blitt nødvendig også, etter hvert som
tjenestene hadde blitt sentralisert.
Meningene er nok delte, men personlig betaler jeg med glede 11,50 per
dag for de fordelene jeg ser ved at Trøgstad er egen kommune. Selv
tier?n i eiendomsskatt er jeg villig til å betale, bare pengene brukes
nøkternt og fornuftig. Så langt har det gått bra og jeg håper det
politiske flertallet fortsetter å opptre ansvarlig, selv om jeg
skjønner at ny skole er et innmari kuult prosjekt som man lett kan bli
forelska i.

Ole Dahl

(Leserbrev sendt Smaalenene 20.06.2014)

LEVE GRENDESKOLENE

Filed under: Politikk — september 25, 2014 @ 10:52 pm
Jeg vil rose redaktøren for kloke ord i Smaalenenes leder fredag 11.
april: «Å ha en grendeskole styrker barnas nærmiljø, trygghet og
tettstedets identitet og utvikling». Dette er verdier som det er
vanskelig å sette en konkret prislapp på. Barn er imidlertid den
viktigste ressursen vi har i Norge, langt viktigere enn både fisk og
olje, og det å gi barn trygghet og et godt nærmiljø er noe av det mest
fornuftige vi kan bruke penger på. At grendeskolen er viktig i en slik
sammenheng er ikke bare noe redaktøren og jeg tror. Rune Kvalsunds
forskning har dokumentert at små grendeskoler gir elever god sosial
selvoppfatning.

Å balansere et kommunebudsjett er noe av det vanskeligste og mest
utakknemlige en person kan påta seg, og det krever solid politisk
ryggrad å kjempe for grendeskoler når kommuneøkonomien er stram. Jeg
frykter, slik redaktøren antyder, at en eventuell kommende storkommune
kanskje vil prioritere andre ting høyere enn grendeskolene. Jeg tror
imidlertid de fleste av dagens kommunestyrerepresentanter ser
grendeskolenes verdi, og jeg håper Jan Tore Sanner lar dem få beholde
plassene sine i mange år til.

Ole Dahl

(Leserbrev sendt Smaalenene 21.04.2014)
 
Show Buttons
Share On Facebook
Share On Twitter
Share On Google Plus
Share On Pinterest
Hide Buttons