Livets lønn

…tanker i tida

Clerkenwell og Islington

Filed under: Oles unyttige innfall — februar 19, 2017 @ 5:15 pm

Spise

Fredricks i Camden Passage

The Duke of Cambridge i 30 St Peter’s Street. Øko-pub med stor plass, rause porsjoner og varmt, nybakt brød dyppet i olivenolje.

Narrow boat 119 St Peter’s Street. Pub for en solskinnsdag ved kanalen.

The Eagle 159 Farringdon Road. Gastro-pub med middelhavsmeny.

Ottotlenghi 287 Upper Street v/Angel. Delikatessebutikk og spisested.

The Elk in the Woods 39 Camden Passage. Populær lunchpub.

Quality ChopHouse 92-94 Farringdon Road. Klassisk engelsk gourmetmat.

Jerusalem Tavern, 55 Britton Street. Populær pub med et imponerende utvalg øl.

St. Johns Gate St. John’s Lane. Lite museum i johanitternes gamle hovedkvarter. Åpent 10-17 (16).

 

An apple a day keeps the doctor away

Filed under: Oles unyttige innfall,Vomfyll — november 29, 2015 @ 7:10 pm

Allerede vikingene åt epler og på det meste kan vi ha hatt rundt 400 eplesorter i Norge.  Universitetet på Ås har rundt 50 sorter i sin frukthage.

Gravenstein, Åkerø og Torstein har du kanskje hørt om? Sammen Astrakan, Transparante Blanche og Filippa er de utbredt over hele landet. Rosenstrips, Fuhr, James Grieve og Prins derimot er typiske vestlandsspesialiteter.

I innlandsfylkene der klimaet er hardere, har sorter som Haugmann, Alexander og Charlamovsky vært vanlig, mens Signe Tillisch, Sävstaholm og Flaskeeple er vanligere i kystnære strøk. I lavlandet østafjells kan du finne sorter som Ribston, Leinestrand og Gul Richard. Langballe og Virginsk roseneple er klassiske sorter som har vært svært utbredt, men som ikke lenger blir plantet.

Gamer-LAN

Filed under: Oles unyttige innfall — september 4, 2015 @ 12:22 pm

Om organisasjonen

  • Org nr:913 552 806
  • Selskapsform:Forening/Lag/Innretning
  • Kontaktperson:Jonas Sørnes
  • Styrets leder: Tom Ivar Svendsen (f 1981)
  • NACE-bransje:94.991 Aktiviteter i andre interesseorganisasjoner ikke nevnt annet sted
  • Adresse:Homstvedtveien 18, 1850 Mysen
  • Registrert i MVA:Nei
  • Registrert i NAV aa-registeret:Nei
  • Registrert i frivillighetsreg.:Ja
  • Stiftelsesdato:23.03.2014
  • Registreringsdato:29.04.2014

http://gamer-lan.no/

3904369887_5691127a

Lasse Dreierstad: Premier, kontakt med IØ Data, strømskap
Thomas Alexander Myhre: Mat
Adrian: Mat
Jonas Sørnes: Dirigent
Leo Winnem:
Tom Ivar «Snurre» Svendsen:
Eivind Johannessen:
Cato Myhre: Compo’er
Kai Arne Hausager: Sekretær
Remi Jakobsen: Compo’er, plakat
Chanine Aaland: Økonomi, kontakt med skolen og kommunen
Thorbjørn Lindberg: Webside, strømfordeling, MC-server?

Ole-Harald Gislingrud Wold: Switcher (tidligere i samarbeid med Thomas (2) og Preben?)

Hot, hot, hot

Filed under: Vomfyll — august 9, 2015 @ 9:41 am

Fra den søteste paprika til den slemmeste habanero – slik finner du rett chili:

Piri-piri

Piri-piri er kjent som en av de sterkeste chiliene. Det kommer delvis av at den er så liten. Capsaicinet spres fort gjennom frukten og det er vanskelig å skille den sterke innmaten fra skallet. Liten, tynn og gjerne grønn.

Mulato

En veldig mild chilifrukt, nesten som paprika. Brukes i mexikanske gryter og enchiladas. Som fersk frukt kalles den poblanos og spises ofte fylt. Mørk.

Spansk pepper

Den vanligste «Rema-chilien». Som med paprika er de røde fruktene de fyldigste i smaken, mens den grønne er litt råere. Middels sterk og brukes ofte i thaimat og indiske retter.

Guajillo

Middels sterk chili som ofte anvendes i salsaer. Smak med urtepreg og setter en fin farge på gryter, supper og salsa.

Pascilla Negro

Inngår ofte i gryter, spesielt med skalldyr. En av de mest komplekse chiliene smaksmessig, med innslag av rosin, bær, lakris og kakao.

Habanero

Den sterkeste chilien kommer fra Mellom-Amerika. De som kjenner noe som helst bortsett fra en brennende svie, hevder at den er tropisk fruktig. Liten og rund i fargene rødt, grønt eller gult.

Chipotle

Chipotle er en tørket og røkt chili, ofte en jalapeno. Røkingen gir den en meget spesiell karakter – fyldig og søt med innslag av tobakk og kakao. Passer perfekt til vilt, svin og fisk. Brukes ofte i barbecuesauser og marinader.

Pequin

En veldig sterk liten sak, som brukes for å spisse smaken på blant annet edikk. De små, tørkede fruktene ligger ofte i bunnen av flaskene og kan i tillegg til «chilieffekten» tilføre en smak av rosin.

Jalapeno

Den vanligste chilien. Brukes mye i salsa og andre sauser. Smaken er fyldig og med en viss sødme. Populær i det mexikanske kjøkken.

 

 

Kjøtthue

Filed under: Vomfyll — august 9, 2015 @ 9:21 am

Litt om ulike storfe-raser:

Limousin

I utgangspunktet en fransk rase som har hengt med lenge. Den skal være gjengitt på 20.000 år gamle hulemalerier. Veier opp mot 1200 kg. En av de vanligste tyngre biffrasene og svært populær. Visse franske restauranter serverer utelukkende Limousin. Gir finfint kjøtt som har en tydelig storfekarakter.

Charlois

Også dette er en fransk høykvalitetsrase som hører til de vanligste. Charlois har hvit fargetegning, er kraftigere enn Limousin og kan nå en vekt på 1600 kg. Charlois er den vanligste biffrasen hos svenske oppdrettere, framfor alt i Småland, Sørmland og på Gotland.

Blonde d’Aquitaine

En krysning som trolig oppsto på naturlig måte da kveg av rasene Garonnais, Blonde des Pyrenees og Quercy møttes. Nå den tredje største rasen i Frankrike. Blant de største rasene i verden, med vekter på oppmot 1600 kg.

Aberdeen Angus

Denne Vill Vest-kua har ikke horn, er helt svart og tilhører de lette biffrasene, med vekt opp mot 1000 kg. De store rancheierne i Texas hadde store bestander med Angus, som ble et slags symbol på den makeløse amerikanske biffen. Nå er Angus verdens vanligste biffrase, spredd til hele verden.

Hereford

Stammer fra det britiske grevskapet Herefordshire. Var, i likhet med Angus, veldig vanlig i Nord-Amerika under industrialiseringen. Bare i Texas fantes det 5 millioner Hereford-dyr i 1890.

Simmental

Kuenes svar på motorseileren. Simmental er en kombinasjon av melke- og kjøttrase. Det er ganske store dyr, men vekter opp mot 1400 kg.

Highland Cattle

Den stolte, gamle trotjeneren er formodentlig den eldste storferasen og genetisk svært lik den utdødde urkua. Highland Cattle kommer opprinnelig fra Skottland og Hebridene, og er den siste helt viltgående storferasen. De vandrer rundt og tygger i seg allslags buskvegitasjon og slik for det eksklusive kjøttet en viss viltsmak, samtidig som det blir magrere enn andre rasers kjøtt. Kolesterolinnholdet er til og med lavere enn hos fisk. Det engelske kongehuset har sin egen besetning på 400 dyr.

Waygu

Verdens beste kjøtt kommer fra den japanske svarte storferasen Waygu, som har blitt avlet fram for å få en nesten ekstrem marmorering. Et mer kjent navn er Kobe-biff., men bare kjøtt fra Waygu-dyr fra provinsen Tajima (nå Hyogo prefekturet) får bære denne tittelen. De virkelige nerdene kaller det Tajima-biff. Om Waygu-kjøtt er musserende vin, så er Kobe-biffen champagne. Om dyr fra Kobe-området smaker bedre enn andre Waygu-dyr er omstridt, men i følge tradisjonen får Kobe-dyrene daglig massasje, og store mengder øl inngår i kosten. Kjøttet er dyrt og vanskelig å få tak i.

Belgian Blue

En stakkars beryktet rase som har måttet tåle mye spott og spe fra opprørte miljøaktivister. Den beskrives i bland som genmanipulert, men Belgian Blue har, i likhet med andre biffraser, blitt avlet fram på tradisjonelt vis. Det har imidlertid gått veldig langt. Man har med hensikt avlet fram anlegg for så kalt dobbeltlår, og disse beistene må oftest forløses med keisersnitt.

Gandhis etikk som klimaløsning

Filed under: Miljø — juni 18, 2015 @ 8:51 am

av Bjørn Tordsson Førsteamanuensis friluftsfag ​Høgskolen i Telemark. 16.06.15

Konsekvens-etiske tankemønstre er den dominerende i modernismen: oppfatningen at hvorvidt en handling er god eller ikke, avhenger av dens konsekvenser. Dette forutsetter at vi kjenner konsekvensene av våre handlinger. I det moderne samfunnet antar vi at forskning og anvendt vitenskap kan gi denne kunnskapen. Men kanskje er det i vår tid slik at jo mer vi griper inn i livssammenhengene, desto mer usikre blir prognosene. Endringene i naturen skjer raskere enn vår kunnskap. Vår relative uvitenhet vokser. Derfor er en ren konsekvensetikk ikke holdbar.

Hva kan vi finne i stedet? Kan vi lære av tankemønstre fra den europeiske middelalder da mennesket ennå ikke trodde seg å være naturens eier og herre? Da var etikkens oppgave å finne grensene for menneskets rett til makt og kunnskap.

I 1312 skrev Dante sin Gudommelige Komedie, en vandring i moralens univers, fra helvetet til paradiset. Blant de som må utstå evig straff hører skikkelser som er dømt til å vandre med hodet vridd bakover. De har prøvd å se inn i fremtiden; spåmennene, datidens fremtidsforskere. Den sortens vitebegjær, curiositas, var i middelalderen en synd.

Hvorfor? Teologisk fordi fremtiden, liksom skaperverkets hemmeligheter, hører Gud og ikke mennesket til. Etisk fordi den som mener å kjenne fremtidens og naturens hemmeligheter, er fristet til å tilpasse sin gjøren og laten etter hva en tror vil lønne seg. En blir en moralsk opportunist. Plikter om å handle etisk riktig blir erstattet av nytte-kalkyler, smartness, prognoseri. Mennesket tilraner seg Guds makt, og glemmer sin egen etiske horisont. Det eneste vi har makt over og ansvar for, er å leve i tråd med dyder som måtehold, innsatsvilje, barmhjertighet, velvilje, ydmykhet og mere slikt; normer som også er økologisk høyst relevante.

Dette er en form for plikt-etikk, med innslag av sinnelagsetikk. Den avviser spørsmål om optimisme eller pessimisme på vegne av fremtiden som irrelevante, og forflytter vårt ansvar til hva vi kan og bør gjøre her og nå.

Miljø- og alternativbevegelser jorden rundt er inspirert av Gandhi, en moderne plikt-etiker. Han avviser konsekvensetikken med formelen å handle uten å begjære handlingens frukt. Dette betyr ikke at ens handling ikke skal søke et mål. Tvert om: målet skal fastlegges gjennom grundige undersøkelser, med åpenhet for endring og ny forståelse. Men den som handler skal ikke være bundet av resultatet av handlingen – om den lykkes eller ikke. Målet ligger i en fremtid som ikke er vår eiendom, men veien er vår. Derfor er veien målet. Den som ikke begjærer handlingens frukt er usårbar, blir ikke usikker og nølende, tyr ikke vaklende til så vel gode som dårlige midler, sier Gandhi.

Og videre: vi skal leve som om den forandring vi streber mot allerede har skjedd. Det finnes ingen vei til fred; fred er veien, sier Gandhi. Det finnes ingen vei til en sosialt og økologisk holdbar livsstil; en sosialt og økologisk holdbar livsstil er veien, kan vi si. Oppgaven er ikke å lage plantegninger for et fremtidig fullkomment økologisk samfunn, for fremtiden er uansett utopi. Vårt etiske ansvar er begrenset til vår maktsfære. Men i de livssammenhenger vi inngår i er vår makt, ifølge Gandhi, meget større enn vi til vanlig forestiller oss. Søk konfliktens kjerne! sier Gandhi. Vi må by motstand gjennom politisk relevant, provokativ handling. Være påståelige. Men uten aggresjon. Gå rett frem.

I en tid der norske miljøorganisasjoner sklir sammen med statsapparatet og likner byråkratiske prognoseinstitutter, i stigende grad finansiert av storkapitalen, trenger vi mer av Gandhis etikk. Han stolte på massene. Et godt samfunn, mente han, må by på samlende sosiale prosjekter. Den enkeltes livsmening hører sammen med opplevelsen av at ens gjøren og laden bidrar til viktige felles mål. Hele samfunnet, ikke kun en elite, må bli engasjert i slike mål. Politisk lederskap handler om å appellere til folkets innsatsvilje. En slik finnes alltid, hevder Gandhi, men den kan kun komme til uttrykk hvis lederne tør å regne med den.

I vår del av verden utgjorde folkebevegelsene slike samlende prosjekter i forrige århundre. Resultatet er en velferdsstat vi er stolte over, og også moralsk bevissthet, mening og glede til dem som tok del i kampen.

Det sies at vi nå er blitt altfor individualistiske for å samles om slike felles oppgaver. Kanskje er det omvendt: fordi vi mangler felles prosjekter knyttet til tidens og fremtidens utfordringer, er vi henvist til å finne distraksjon fra spørsmålet om livsmening i oppskrudd konsumpsjon og i det kommersielle tilbudet av nytelser og sensasjoner.

Kanskje undervurderer de oss, de politikere som frykter velgernes reaksjoner på signaler om en nødvendig kursomlegging. Politisk nøling skaper dessuten tvil om klima- og miljøutfordringene er så alvorlige, når de ikke får nevneverdige konsekvenser ut over tafatt og diskutabel symbolpolitikk.

Gandhi mente at passivitet i møte med en alvorlig utfordring er det som skaper oppgitthet, benektelse og desperasjon – ikke utfordringen i seg selv. Omvendt gir aktiv handling pågangsmot og selvtillit.

At situasjonen er så alvorlig, og listen av store og små oppgaver så lang, trenger derfor ikke å resultere i avmakt. Skal vi tro Gandhi, er utfordringene mulige kilder til sosial integrering, etisk bevisstgjøring og livsmening.

Jakten på et nytt spill

Filed under: Oles unyttige innfall — april 27, 2015 @ 9:58 am

This time its Dark souls vs Skyrim.

I put down Dark Souls 1 & 2 because I like being able to build in-game relationships with characters and adventure with companions. Skyrim offers you that and a lot more. It’s the best of both worlds because you can choose to play the game on your own and take up activities on your leisure time such as building a home, ghosting forts, and pickpocketing the hell out of people. Dark Souls is the complete opposite. I can’t emphasize how much I appreciate being able to have real downtime in a game. Dark Souls focuses a lot on skill and how crafty you are in terms of completing dungeons. If you’re looking for a challenge and don’t really care about the «little» things, then go with Dark Souls. My vote goes to Elder Scrolls.

I like the legendary history and the marvelous scenery, so, the Skyrim is my case. Meanwhile, the Dark Soul is much too difficult for me.

Elder Scrolls (umoddet) har en aldersanbefaling rundt 16, mot Dark Souls 14 på commonsensemedia.org. IMDB sier 14 på Elder Scrolls. LoL er 12.

30 kommende

Filed under: Politikk — mars 24, 2015 @ 8:37 pm

Regjeringen foreslår 20.03.15 å overføre ansvaret for følgende oppgaver til kommunene:

* Tannhelse

* Rehabilitering

* Basishjelpemidler

* Distriktspsykiatriske sentre (DPS) (forsøk)

* Barnevern

* Familievern

* Boligtilskudd

* Varig tilrettelagt arbeid

* Arbeids- og utdanningsreiser

* Finansiering pasienttransport

* Tilskudd frivillighetssentraler

* Forenkling av utmarksforvaltning

* Motorferdsel

* Lokal nærings- og samfunnsutvikling

* Større handlingsrom i plan- og byggesaker

* Tilskudd nærings- og miljøtiltak i skogbruk

* Tilskudd beite, jordbruk, verdensarv

* Konsesjonsbehandling, småkraftverk

* Enkeltutslippstillatelser, forurensingslov

* Naturforvaltning

* Det åpnes for at storbyene kan ta over ansvaret for videregående skoler og for kollektivtrafikken under bestemte forutsetninger

Påskekrim

Filed under: Oles unyttige innfall — mars 24, 2015 @ 8:21 pm

Noe å jobbe med denne påsken:

H.K. Fauskanger – «Skamtegnet» – intriger og unionsoppløsning

Emma Healey – «Elizabeth er borte». Damer og minner forsvinner?

Kroken & Kolden «Død manns kiste». Litt sedat dølakrim?

Antti Tuomainen «Helbrederen» –  poetiske undergangsvisjon av Helsinki

Antti Tuomainen «Mørkt som mitt hjerte» – på jakt etter sannheten i de rikes verden.

S. K. Tremayne «Istvillingene» – familietragedie og mysterier i Skottland.

Sascha Arango «Sannheten og andre løgner» – humoristisk om psykopat og bedrager.

 

Hva skal vi med kommunen?

Filed under: Politikk — mars 10, 2015 @ 9:56 am

En VG-kronikk av EIRIK H. VINJE, advokat 26.02.2015.
Standardsvaret er at kommuner skal bedrive lokalt selvstyre. Ved den klisjeen stopper normalt diskusjonen; det er lite prinsipiell debatt i Norge om hva som bør avgjøres lokalt og hva som bør bestemmes sentralt. Følgen er at arbeidsfordelingen mellom stat, kommune og privat sektor er et ulogisk, sammenrasket produkt av historiske tilfeldigheter.

Det betyr på den ene siden at kommunen er gitt oppgaver som den helt mangler kompetanse til. Det er for eksempel vanskelig å forstå hvorfor kommuner har et medansvar for behandling av komplisert psykiatriske tilfeller der vi knapt har nasjonal ekspertise. Hva slags lokale hensyn tilsier at kommunen skal bestemme hvilken omsorg som skal gis til tungt schizofrene?

Nektes enkle oppgaver

På den annen side nektes kommunen relativt enkle oppgaver som best løses lokalt. For eksempel tillates ikke noen form for kommunalt politi, noe som er vanlig ellers i verden. Innen kriminalitet er det faktisk store lokale variasjoner både mht. problemer og preferanser. Folk i Alta burde selv kunne avgjøre om politiet i hverdagen skal prioritere råkjøring, fyllebråk i helgene eller dopsalg i sentrum. Dessuten bør politiet kunne holdes ansvarlig av lokale myndigheter som igjen svarer for lokale velgere. Mangelen på lokal ansvarliggjøring er antagelig en årsak til den kroniske krisen i politiet.

På noen områder er det helt umulig for vanlig dødelige å forstå hvem som har ansvaret. Det gjelder spesielt NAV som er en gordisk knute av statlige og kommunale stønads- og tiltaksordninger fordelt under et felles vanstyre.

Heller ikke grensen mellom kommunen og privat sektor er preget av sylskarp logikk. Kommunen har ansvaret for vann, avløp og renovasjon, mens prinsipielt tilsvarende fasiliteter som strøm og bredbånd tilbys av private selskaper. Det er vanskelig å se at lokaldemokratiet bør spille noen ledende rolle her. Folk trenger ikke lokalt selvstyre over søplet sitt, de trenger å få det tømt.

Utover tjenesteyting er kommunens hovedfunksjon å utøve myndighet over sitt eget areal. Kommunen bestemmer gjennom reguleringsplaner hva grunnen skal brukes til og gjennom byggesaksbehandling kontrollerer den hva som bygges. Kommunen bestemmer hva slags næringsaktiviteter som kan foregå hvor, for eksempel skjenkebevilling. Saker om arealutnyttelse vekker ofte stort folkelig engasjement, for eksempel om vern av et turområde, hvor kjøpesenter og veier skal ligge, og så videre. Men det er primært de som faktisk bruker det aktuelle området som er engasjert. Folk på Kongsberg har neppe et presserende behov for å mene noe om gateparkeringen i Hokksund. Blir kommunene for store fjernes beslutningsprosessen fra folket som påvirkes av beslutningene.

Politisk restekasse

Kommunal sektor har blitt en politisk restekasse, der storting og regjering hiver de oppgavene de ikke vil ha. I 2010 unnvek pragmatikeren Jens Stoltenberg den ubehagelige islam-debatten ved å overlate til kommunene om niqab og burka skulle tillates i skolen. Samtidig ønsket Arbeiderpartiet å frata kommunene retten til å tillate skjenking etter kl. 02. Religiøs bekledning er altså et lokalt spørsmål, mens åpningstidene på lokalpuben derimot var et nasjonalt anliggende.

Stoltenbergs slagord i samme periode var at «det skulle skinne av eldreomsorgen». Eldreomsorgen er imidlertid kommunenes ansvar og det er derfor de som avgjør graden av lysrefleksjon fra disse tjenestene. Men bedre pleie av våre gamle er en ukontroversiell og populær sak hos velgerne, som rikspolitikerne derfor hemningsløst blander seg opp i. Eldreomsorgen og skolen er i realiteten så gjennomregulert av staten at det i praksis ikke er noe rom for lokalt selvstyre. Kommunene utfører slavisk tjenester som staten har spesifisert i minste detalj. Og når bestemor blir sendt til sengs etter kveldsmat kl. 15.00 er det derfor vanskelig for velgerne å vite om vanskjøtselen skyldes statlige rammebetingelser eller kommunens drift.

Med unntak av eiendomsskatt er det staten som fastsetter alle skattesatser og derved kommunens inntekter. Dessuten drives en utstrakt og formålsstyrt fordeling som medfører at kommunene mister reell kontroll over sine inntekter. Dermed fratas de motivasjon til ansvarlig økonomistyring.

Hele 52 kommuner i landet er økonomisk umyndiggjort og satt under statlig administrasjon, herunder større byer som Ålesund, Tønsberg og Halden. Kommunefinansiering består i stor grad av å sende kreative søknader til staten om tilskudd. Egentlig ville kommunen kanskje ha noe helt annet enn det de søker om. Men de må jo innkassere de gavene de kan få. Kommunene er langt på vei blitt sosialklienter av staten.

Regjeringens hensikt med sammenslåing er at kommunene skal bli mer effektive. Det er en finfin målsetting, men blir den realisert?

Uthuling av ansvar

Fusjoner i offentlig sektor består vanligvis i at det opprettes et nytt sentralisert organ som skal overta for lokale etater. Men så tør ikke politikerne å fjerne de lokale enhetene likevel fordi da må de jo si opp dem som jobber der. Offentlige masseoppsigelser er utenkelig i praksis. Resultatet av fusjonen blir derfor flere enheter som driver med det samme, uten at noen har klart ansvar. Det har blitt resultatet av sammenslåingen innen sykehus- og universitetssektoren. Ved kommunereformen i Danmark i 2007 ble antallet kommuner redusert fra 271 til 98. Samtidig økte antallet kommuneansatte. Det er ingen grunn til å tro at det oljerike Norge er flinkere til å kutte.

La meg bruke min gamle hjemkommune Oppegård som eksempel, der rådhuset ligger på Kolbotn. Ved en reform ligger Oppegård an til å bli slått sammen med om lag 3-4 andre kommuner til en ny Follo-kommune med over 100.000 innbyggere. Administrasjonssenteret blir antagelig i nabokommunen Ski – sikkert i et gildt og dyrt nybygg.

Går det som det pleier ved offentlige fusjoner vil imidlertid Follokommunen la mye av kommunalforvaltningen holde på som før i de gamle kommunesentrene, men da i navnet av noe slags underadministrasjon: Follo kommune avdeling Oppegård, Vestby, Nesodden osv. Resultatet blir i så fall ingen effektivitetsgevinst, men et tap på grunn av flere ansatte, mer bygningsmasse og at de kommuneansatte jobber med omorganisering i stedet for det de skal. Samtidig svekkes lokaldemokratiet fordi oppegårdingene ikke kan holde underadministrasjonen sin direkte ansvarlig, og det blir vanskeligere å påvirke lokale beslutninger. Det er ingen grunn til at et forslag om gågate i Kolbotn sentrum skal avgjøres av en enorm Follokommune der de fleste innbyggere aldri ferdes på Kolbotn.

Ombudsmannsrolle

Konklusjonen er altså kontrollen over arealene bør ligge hos dem som faktisk bruker området, ergo på et ganske lokalt nivå. Tjenesteproduksjonen bør derimot skje mest mulig effektivt og kompetent, noe som tilsier sentralisering. Det er to motstridende hensyn som ikke begge lar seg oppfylle innenfor samme forvaltningsenhet. En løsning kan være å opprettholde dagens kommunestruktur eller til og dele opp enda mer, men at kommunene ikke lenger yter tjenester. Man kunne f.eks. tenke seg at helse- og skolesektoren helt overtas av staten, mens vann, avløp- og renovasjonsvesenet privatiseres etter mønster av strøm- og telenettet. Kommunene sitter da igjen med myndighet over arealene sine, og kan dertil kanskje ha en slags ombudsmannsrolle ved å representere innbyggerne som tjenesteforbrukere overfor staten og private leverandører.

Uansett bør Sanner raffinere sin primitive tro på størrelse som det eneste saliggjørende innen offentlig forvaltning.

 
Show Buttons
Share On Facebook
Share On Twitter
Share On Google Plus
Share On Pinterest
Hide Buttons