Livets lønn

…tanker i tida

Den herskende klasse

Filed under: Ledelse,Politikk — 4. august 2019 @ 20:40

Kristian Gundersen Professor i biologi (fysiologi), dr.philos.

I faglig tunge virksomheter har man tradisjonelt hatt en deling av makten mellom folkevalgte og fagfolk. Begge har åpenbar legitimitet. Politikerne representerer demokratisk kontroll, og fagfolkene (leger, forskere, ingeniører, lærere og så videre) er de som kan noe om virksomheten.

Begge disse gruppenes makt utfordres av moderne styringssystemer. Det tydeligste eksempelet er i Osloskolen. Der drev en klikk direktører med Astrid Søgnen i spissen en tofrontskrig mot lærere som Simon Malkenes på den ene siden, og mot politiske ledere som Inga Marte Thorkildsen på den andre.

Det ble varslet om mobbing da Thorkildsen prøvde å utøve politisk kontroll. Om dette hadde vært på nasjonalt nivå kunne man nesten snakke om et forsøk på statskupp. Det var også absurd i lys av at Søgnen var leder for landets største kommunale etat med 15000 ansatte og et budsjett på 13 milliarder kroner. Også Malkenes fikk lovboken kastet etter seg.

Da han kom med anonymiserte eksempler fra sin egen hverdag på NRK reiste ledelsen personalsak etter opplæringslovens paragraf 9A-5, som regulerer elevenes arbeidsmiljø med tanke på mobbing og trakassering. Også ved Universitetet i Oslo trakk man arbeidsmiljøkortet da man sparket Arnved Nedkvitne som den første professoren i universitetets historie. Universitetets HR-direktør trakk i en festtale avskjeden frem som en «merkesak» for sektoren. Man hadde endelig fått administrativ kontroll over opposisjonelle professorer etter 200 år.

I en opphetet, men faglig diskusjon om en instituttdeling ved biologi, ble vi også bedt om å dempe oss når vi kritiserte ledelsens forslag. Det gikk på arbeidsmiljøet løs, mente man.

Dette er ikke enkeltsaker. I hverdagen trekker ledere stadig frem sitt ansvar for arbeidsmiljøet som en legitimering av å utøve makt og dempe kritikk.

Mellom politikerne og fagfolkene har vi fått kilt inn en ny herskende klasse av direktører og styrerepresentanter. Disse kan med rette kalles en «klasse» fordi de representerer en lukket krets der de samme menneskene resirkuleres i virksomheter som ellers har lite felles. For eksempel sitter den tidligere forsikringsdirektøren Idar Kreutzer i styret for både «postvesenet» og Universitetet i Oslo. Med lederbakgrunn fra blant annet Kilroy, Huawei, Tusenfryd og Steen & Strøm sitter idrettspresident Berit Kjøll for tiden også i styret for Oslo universitetssykehus. Dette er organisasjoner som jeg vil tro har ganske ulike utfordringer.

Gjennom min deltagelse som vitenskapelig representant i universitetsstyret har jeg møtt noen av de fremste representantene fra den herskende klasse, og sett hvordan pølsene lages i styrerommet. De er flinke folk og har stor arbeidskapasitet, men de er likevel ikke helt renessansemennesker. De vet derfor egentlig ikke hva som foregår i de høyst ulike og spesialiserte organisasjonene de styrer, deres innspill blir generiske og overfladiske. For at de skal kunne beholde oversikten er lederklassen avhengige av at alle virksomheter ledes etter de samme prinsipper. Vi får altså en ledelsesfilosofi som er tilpasset lederklassens behov for sjablonger, snarere enn virksomhetenes varierte behov.

Ved universitetene lever styrene i et slags parallelt univers hvor de snakker om sakene på en abstrakt og luftig måte de kaller «strategisk». Det er så abstrakt at selv jeg som har tilbragt hele mitt yrkesliv på norske og amerikanske universiteter ofte ikke forstår konsekvensene av vedtakene. De gangene jeg forstår at det fører galt av sted er det vanskelig å argumentere på et språk lederklassen oppfatter som gyldig. Her kan man faktisk snakke om at språket konstituerer «virkeligheten», en virkelighet som egentlig ikke finnes.

Den nye lederklassen er ikke bare inkompetent, men deres mandat er også uklart, det er jo hverken demokratisk eller faglig. Hva er det da?

Man kunne tenke seg at lederne var en gruppe mennesker som forvaltet særlig dype innsikter. Disse burde i så fall bli synlige når lederne stiger ut av styrerommene og taler til folket. Dessverre skjer det motsatte, keiseren viser seg naken. Kanskje vet de det også selv: «Vi må bruke store ord, uten å være redd for å bli definert som hule», uttalte Anita Krohn Traaseth i et foredrag til statlige ledere. Det er mange eksempler på denne hulheten, men jeg vil særlig fremheve vårens kronikk fra den nye idrettspresidenten, som vel må være den mest innholdsløse i Aftenpostens nesten 160 år lange historie. Her finner vi gullkorn av typen «Som leder blir man evaluert på ledelse og på konsekvensene av lederskapet.» og «Det finnes en årsak til at frivillige engasjerer seg, og det er nettopp årsaken til engasjementet som må understøttes.»

Med sine mangler, kan man lure på hvor lederklassen henter sin legitimitet fra. Trolig henter de den fra «markedet». Da selv sosialdemokrater ble markedsliberalister flyttet tenkningen fra handelsbedriftene inn i alle organisasjoner, og ble kalt New Public Management. Tanken var at man skulle unytte markedskreftenes fantastiske dynamikk. Problemet er bare at organisasjoner (også kommersielle) ikke er markeder internt, men små planøkonomier. Det lederklassen bestyrer er altså en slags «sovjetstater».

Ingen kommentarer

No comments yet.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Sorry, the comment form is closed at this time.

 
Show Buttons
Share On Facebook
Share On Twitter
Share On Pinterest
Hide Buttons