Livets lønn

…tanker i tida

Gandhis etikk som klimaløsning

Filed under: Miljø — 18. juni 2015 @ 08:51

av Bjørn Tordsson Førsteamanuensis friluftsfag ​Høgskolen i Telemark. 16.06.15

Konsekvens-etiske tankemønstre er den dominerende i modernismen: oppfatningen at hvorvidt en handling er god eller ikke, avhenger av dens konsekvenser. Dette forutsetter at vi kjenner konsekvensene av våre handlinger. I det moderne samfunnet antar vi at forskning og anvendt vitenskap kan gi denne kunnskapen. Men kanskje er det i vår tid slik at jo mer vi griper inn i livssammenhengene, desto mer usikre blir prognosene. Endringene i naturen skjer raskere enn vår kunnskap. Vår relative uvitenhet vokser. Derfor er en ren konsekvensetikk ikke holdbar.

Hva kan vi finne i stedet? Kan vi lære av tankemønstre fra den europeiske middelalder da mennesket ennå ikke trodde seg å være naturens eier og herre? Da var etikkens oppgave å finne grensene for menneskets rett til makt og kunnskap.

I 1312 skrev Dante sin Gudommelige Komedie, en vandring i moralens univers, fra helvetet til paradiset. Blant de som må utstå evig straff hører skikkelser som er dømt til å vandre med hodet vridd bakover. De har prøvd å se inn i fremtiden; spåmennene, datidens fremtidsforskere. Den sortens vitebegjær, curiositas, var i middelalderen en synd.

Hvorfor? Teologisk fordi fremtiden, liksom skaperverkets hemmeligheter, hører Gud og ikke mennesket til. Etisk fordi den som mener å kjenne fremtidens og naturens hemmeligheter, er fristet til å tilpasse sin gjøren og laten etter hva en tror vil lønne seg. En blir en moralsk opportunist. Plikter om å handle etisk riktig blir erstattet av nytte-kalkyler, smartness, prognoseri. Mennesket tilraner seg Guds makt, og glemmer sin egen etiske horisont. Det eneste vi har makt over og ansvar for, er å leve i tråd med dyder som måtehold, innsatsvilje, barmhjertighet, velvilje, ydmykhet og mere slikt; normer som også er økologisk høyst relevante.

Dette er en form for plikt-etikk, med innslag av sinnelagsetikk. Den avviser spørsmål om optimisme eller pessimisme på vegne av fremtiden som irrelevante, og forflytter vårt ansvar til hva vi kan og bør gjøre her og nå.

Miljø- og alternativbevegelser jorden rundt er inspirert av Gandhi, en moderne plikt-etiker. Han avviser konsekvensetikken med formelen å handle uten å begjære handlingens frukt. Dette betyr ikke at ens handling ikke skal søke et mål. Tvert om: målet skal fastlegges gjennom grundige undersøkelser, med åpenhet for endring og ny forståelse. Men den som handler skal ikke være bundet av resultatet av handlingen – om den lykkes eller ikke. Målet ligger i en fremtid som ikke er vår eiendom, men veien er vår. Derfor er veien målet. Den som ikke begjærer handlingens frukt er usårbar, blir ikke usikker og nølende, tyr ikke vaklende til så vel gode som dårlige midler, sier Gandhi.

Og videre: vi skal leve som om den forandring vi streber mot allerede har skjedd. Det finnes ingen vei til fred; fred er veien, sier Gandhi. Det finnes ingen vei til en sosialt og økologisk holdbar livsstil; en sosialt og økologisk holdbar livsstil er veien, kan vi si. Oppgaven er ikke å lage plantegninger for et fremtidig fullkomment økologisk samfunn, for fremtiden er uansett utopi. Vårt etiske ansvar er begrenset til vår maktsfære. Men i de livssammenhenger vi inngår i er vår makt, ifølge Gandhi, meget større enn vi til vanlig forestiller oss. Søk konfliktens kjerne! sier Gandhi. Vi må by motstand gjennom politisk relevant, provokativ handling. Være påståelige. Men uten aggresjon. Gå rett frem.

I en tid der norske miljøorganisasjoner sklir sammen med statsapparatet og likner byråkratiske prognoseinstitutter, i stigende grad finansiert av storkapitalen, trenger vi mer av Gandhis etikk. Han stolte på massene. Et godt samfunn, mente han, må by på samlende sosiale prosjekter. Den enkeltes livsmening hører sammen med opplevelsen av at ens gjøren og laden bidrar til viktige felles mål. Hele samfunnet, ikke kun en elite, må bli engasjert i slike mål. Politisk lederskap handler om å appellere til folkets innsatsvilje. En slik finnes alltid, hevder Gandhi, men den kan kun komme til uttrykk hvis lederne tør å regne med den.

I vår del av verden utgjorde folkebevegelsene slike samlende prosjekter i forrige århundre. Resultatet er en velferdsstat vi er stolte over, og også moralsk bevissthet, mening og glede til dem som tok del i kampen.

Det sies at vi nå er blitt altfor individualistiske for å samles om slike felles oppgaver. Kanskje er det omvendt: fordi vi mangler felles prosjekter knyttet til tidens og fremtidens utfordringer, er vi henvist til å finne distraksjon fra spørsmålet om livsmening i oppskrudd konsumpsjon og i det kommersielle tilbudet av nytelser og sensasjoner.

Kanskje undervurderer de oss, de politikere som frykter velgernes reaksjoner på signaler om en nødvendig kursomlegging. Politisk nøling skaper dessuten tvil om klima- og miljøutfordringene er så alvorlige, når de ikke får nevneverdige konsekvenser ut over tafatt og diskutabel symbolpolitikk.

Gandhi mente at passivitet i møte med en alvorlig utfordring er det som skaper oppgitthet, benektelse og desperasjon – ikke utfordringen i seg selv. Omvendt gir aktiv handling pågangsmot og selvtillit.

At situasjonen er så alvorlig, og listen av store og små oppgaver så lang, trenger derfor ikke å resultere i avmakt. Skal vi tro Gandhi, er utfordringene mulige kilder til sosial integrering, etisk bevisstgjøring og livsmening.

Ingen kommentarer

No comments yet.

RSS feed for comments on this post.

Sorry, the comment form is closed at this time.

 
Show Buttons
Share On Facebook
Share On Twitter
Share On Google Plus
Share On Pinterest
Hide Buttons