Hva skal vi med kommunen?

En VG-kronikk av EIRIK H. VINJE, advokat 26.02.2015.
Standardsvaret er at kommuner skal bedrive lokalt selvstyre. Ved den klisjeen stopper normalt diskusjonen; det er lite prinsipiell debatt i Norge om hva som bør avgjøres lokalt og hva som bør bestemmes sentralt. Følgen er at arbeidsfordelingen mellom stat, kommune og privat sektor er et ulogisk, sammenrasket produkt av historiske tilfeldigheter.

Det betyr på den ene siden at kommunen er gitt oppgaver som den helt mangler kompetanse til. Det er for eksempel vanskelig å forstå hvorfor kommuner har et medansvar for behandling av komplisert psykiatriske tilfeller der vi knapt har nasjonal ekspertise. Hva slags lokale hensyn tilsier at kommunen skal bestemme hvilken omsorg som skal gis til tungt schizofrene?

Nektes enkle oppgaver

På den annen side nektes kommunen relativt enkle oppgaver som best løses lokalt. For eksempel tillates ikke noen form for kommunalt politi, noe som er vanlig ellers i verden. Innen kriminalitet er det faktisk store lokale variasjoner både mht. problemer og preferanser. Folk i Alta burde selv kunne avgjøre om politiet i hverdagen skal prioritere råkjøring, fyllebråk i helgene eller dopsalg i sentrum. Dessuten bør politiet kunne holdes ansvarlig av lokale myndigheter som igjen svarer for lokale velgere. Mangelen på lokal ansvarliggjøring er antagelig en årsak til den kroniske krisen i politiet.

På noen områder er det helt umulig for vanlig dødelige å forstå hvem som har ansvaret. Det gjelder spesielt NAV som er en gordisk knute av statlige og kommunale stønads- og tiltaksordninger fordelt under et felles vanstyre.

Heller ikke grensen mellom kommunen og privat sektor er preget av sylskarp logikk. Kommunen har ansvaret for vann, avløp og renovasjon, mens prinsipielt tilsvarende fasiliteter som strøm og bredbånd tilbys av private selskaper. Det er vanskelig å se at lokaldemokratiet bør spille noen ledende rolle her. Folk trenger ikke lokalt selvstyre over søplet sitt, de trenger å få det tømt.

Utover tjenesteyting er kommunens hovedfunksjon å utøve myndighet over sitt eget areal. Kommunen bestemmer gjennom reguleringsplaner hva grunnen skal brukes til og gjennom byggesaksbehandling kontrollerer den hva som bygges. Kommunen bestemmer hva slags næringsaktiviteter som kan foregå hvor, for eksempel skjenkebevilling. Saker om arealutnyttelse vekker ofte stort folkelig engasjement, for eksempel om vern av et turområde, hvor kjøpesenter og veier skal ligge, og så videre. Men det er primært de som faktisk bruker det aktuelle området som er engasjert. Folk på Kongsberg har neppe et presserende behov for å mene noe om gateparkeringen i Hokksund. Blir kommunene for store fjernes beslutningsprosessen fra folket som påvirkes av beslutningene.

Politisk restekasse

Kommunal sektor har blitt en politisk restekasse, der storting og regjering hiver de oppgavene de ikke vil ha. I 2010 unnvek pragmatikeren Jens Stoltenberg den ubehagelige islam-debatten ved å overlate til kommunene om niqab og burka skulle tillates i skolen. Samtidig ønsket Arbeiderpartiet å frata kommunene retten til å tillate skjenking etter kl. 02. Religiøs bekledning er altså et lokalt spørsmål, mens åpningstidene på lokalpuben derimot var et nasjonalt anliggende.

Stoltenbergs slagord i samme periode var at «det skulle skinne av eldreomsorgen». Eldreomsorgen er imidlertid kommunenes ansvar og det er derfor de som avgjør graden av lysrefleksjon fra disse tjenestene. Men bedre pleie av våre gamle er en ukontroversiell og populær sak hos velgerne, som rikspolitikerne derfor hemningsløst blander seg opp i. Eldreomsorgen og skolen er i realiteten så gjennomregulert av staten at det i praksis ikke er noe rom for lokalt selvstyre. Kommunene utfører slavisk tjenester som staten har spesifisert i minste detalj. Og når bestemor blir sendt til sengs etter kveldsmat kl. 15.00 er det derfor vanskelig for velgerne å vite om vanskjøtselen skyldes statlige rammebetingelser eller kommunens drift.

Med unntak av eiendomsskatt er det staten som fastsetter alle skattesatser og derved kommunens inntekter. Dessuten drives en utstrakt og formålsstyrt fordeling som medfører at kommunene mister reell kontroll over sine inntekter. Dermed fratas de motivasjon til ansvarlig økonomistyring.

Hele 52 kommuner i landet er økonomisk umyndiggjort og satt under statlig administrasjon, herunder større byer som Ålesund, Tønsberg og Halden. Kommunefinansiering består i stor grad av å sende kreative søknader til staten om tilskudd. Egentlig ville kommunen kanskje ha noe helt annet enn det de søker om. Men de må jo innkassere de gavene de kan få. Kommunene er langt på vei blitt sosialklienter av staten.

Regjeringens hensikt med sammenslåing er at kommunene skal bli mer effektive. Det er en finfin målsetting, men blir den realisert?

Uthuling av ansvar

Fusjoner i offentlig sektor består vanligvis i at det opprettes et nytt sentralisert organ som skal overta for lokale etater. Men så tør ikke politikerne å fjerne de lokale enhetene likevel fordi da må de jo si opp dem som jobber der. Offentlige masseoppsigelser er utenkelig i praksis. Resultatet av fusjonen blir derfor flere enheter som driver med det samme, uten at noen har klart ansvar. Det har blitt resultatet av sammenslåingen innen sykehus- og universitetssektoren. Ved kommunereformen i Danmark i 2007 ble antallet kommuner redusert fra 271 til 98. Samtidig økte antallet kommuneansatte. Det er ingen grunn til å tro at det oljerike Norge er flinkere til å kutte.

La meg bruke min gamle hjemkommune Oppegård som eksempel, der rådhuset ligger på Kolbotn. Ved en reform ligger Oppegård an til å bli slått sammen med om lag 3-4 andre kommuner til en ny Follo-kommune med over 100.000 innbyggere. Administrasjonssenteret blir antagelig i nabokommunen Ski – sikkert i et gildt og dyrt nybygg.

Går det som det pleier ved offentlige fusjoner vil imidlertid Follokommunen la mye av kommunalforvaltningen holde på som før i de gamle kommunesentrene, men da i navnet av noe slags underadministrasjon: Follo kommune avdeling Oppegård, Vestby, Nesodden osv. Resultatet blir i så fall ingen effektivitetsgevinst, men et tap på grunn av flere ansatte, mer bygningsmasse og at de kommuneansatte jobber med omorganisering i stedet for det de skal. Samtidig svekkes lokaldemokratiet fordi oppegårdingene ikke kan holde underadministrasjonen sin direkte ansvarlig, og det blir vanskeligere å påvirke lokale beslutninger. Det er ingen grunn til at et forslag om gågate i Kolbotn sentrum skal avgjøres av en enorm Follokommune der de fleste innbyggere aldri ferdes på Kolbotn.

Ombudsmannsrolle

Konklusjonen er altså kontrollen over arealene bør ligge hos dem som faktisk bruker området, ergo på et ganske lokalt nivå. Tjenesteproduksjonen bør derimot skje mest mulig effektivt og kompetent, noe som tilsier sentralisering. Det er to motstridende hensyn som ikke begge lar seg oppfylle innenfor samme forvaltningsenhet. En løsning kan være å opprettholde dagens kommunestruktur eller til og dele opp enda mer, men at kommunene ikke lenger yter tjenester. Man kunne f.eks. tenke seg at helse- og skolesektoren helt overtas av staten, mens vann, avløp- og renovasjonsvesenet privatiseres etter mønster av strøm- og telenettet. Kommunene sitter da igjen med myndighet over arealene sine, og kan dertil kanskje ha en slags ombudsmannsrolle ved å representere innbyggerne som tjenesteforbrukere overfor staten og private leverandører.

Uansett bør Sanner raffinere sin primitive tro på størrelse som det eneste saliggjørende innen offentlig forvaltning.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.